Radiopiratene

”Radiopiratene” er ujevn. Noen roller er særdeles gode, andre er litt ute av kontroll. Og det er svakheter i noe av filmhåndverket, både i lyd og bilde. Dekoren er utmerket, men bare deler av den digitale utformingen er vellykket.

Akkurat passe frekk

Det kan vi leve med. For det gode i filmen oppveier mye. Historien er frodig. Filmfortellingen er akkurat passe frekk, passe anarkistisk, passe rampete og passe eventyrlig. Banditten sitter i rullestol. Nydelig idé.

Han er sjef for lov og orden og terroriserer sine medborgere med stor omsorg og omfattende sikkerhets- og trygghetsforanstaltninger. Skarpe hushjørner og lignende, stolper og trær blir polstret, alle barn under 11 må ha støttehjul på sykkelen, de må bruke hjelm, knebeskyttere og albuebeskyttere i skolegården.

Plener skal klippes samme dag og samme vei og gaterenovatørene bruker pusseklut.

Opprørsradio

Nå har bysjefen og nærradioredaktøren, eller borettslagslederen som han kalles, fått betydelig statsstøtte til å bygge rullestolslott. Det praktbygget skal reises der kråkeslottet til familien Grannemann skal rives. Familien Grannemann vet ikke at det skal rives.

Det er behov for opprør. Og det må nye øyne og ungt blod til for å skjønne det behovet. Fremgangsmåten sier seg selv når Karl Jonathan (Anders Hermann Clausen) og Sisseline (Helene Gystad) finner en nedstøvet radiostasjon i et høyt teglsteinstårn eller skorstein inne i skogen – og det viser seg at anlegget kan sende på samme frekvens byens offisielle radio

Lindgrensk preg

Gard Eidsvoll gjør en av sine fineste filmroller med underholdende balanse mellom engasjert og utspekulert. Det er noen gode roller til.

Den ferske regissøren Stig Svendsen har gjort best jobb med det barnlige. Det vil si opprøret og det friske synet på fastlåste forhold. Det er noe Lindgrensk over det.

Ungene har ressursene og moralen. De minst dresserte får mest til.

Barn/voksen-konstellasjonen er typisk. Familiefilm skal være slik. Denne er slik på en god måte. Stort sett.