The Streets' Mike Skinner fra Birmingham er en ambisiøs ung mann. Med de elleve låtene på "A grand don't come for free" har han skapt en sammenhengende historie fra den engelske arbeiderklassen, om kjedsomhet, dop, forelskelse og svik.
Nok en gang er det stemmen til Skinner som er i fokus. Han snakker mer enn rapper oppå effektive og minimalistiske beats.
Med debuten snudde The Streets UK garage-genren på hodet og blandet hip hop og drum'n bass med humor, reggae, soul og nå til og med pub-rock i låten "Fit but you know it".
Fascinerende fortelling
Det er som forteller at The Streets er aller best. Historien roterer rundt jeg-personen Mike, med kameratene Scott og Dan og Mikes store kjærlighet Simone i de andre rollene.
Skinners strøm av lespende cockney-dialekt er krevende lytting. I starten blir det ugjennomtrengelig, men etter flere runder i CD-spilleren tar den fascinerende fortellingen form. Jeg tar glatt sjansen på å bli med inn i Mikes dopforvrengte paranoia i "Blinded by the Light".
Utfordrer Eminem
Det er slektskapet til hip hopen som er tydeligst hos The Streets. Som rimsmed og forteller er Mike Skinner Englands svar på Eminem, og så god at han blir en verdig konkurrent. Der Eminem er rasende og apokalyptisk, er The Streets fortvilet, men likevel forsonende.
Måten Skinner skaper poesi ut av tilsynelatende banale og hverdagslige bagateller, vitner om en unik observasjonsevne.
"A grand don't come for free" er rik på detaljer og har en eim av skitten realisme som man sjelden finner i popmusikk. Dette er en plate som fortjener å høres av mange.
Kulturnytt, NRK P2, 11. mai 2004.