På guttetur i Kongo

Morten A. Strøksens finner overraskende mange sympatiske sider hos de mordtiltalte nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French. Det gjør boken til tildels ubehagelig lesning, mener Knut Hoem.

Morten Strøksnes
Foto: Hannah Helseth

Å identifisere seg med personene man leser om er ikke en forutsetning for en vellykket leseropplevelse, men gudene skal vite at det hjelper. I møte med parhestene Moland og French i fengsel i Kisangani, Kongo er min identifikasjon lav, ja jeg vil si ikke-eksisterende. De framstår også i denne nye boken til Morten Strøksnes som to voldsforherligende kjeltringer med utstrakt mangel på empati. Om de er mordere er en annen sak.

Ikke politisk korrekte

Et mord i Kongo
Foto: Trond Torstensen/Gyldendal

Det besynderlige er at forfatteren Morten A. Strøksnes virker så begeistret for begge to. "Vi er ikke politisk korrekte ut fra en norsk standard. Vi føler ikke vi har noe felles med den multikulturelle nysosialismen", sier for eksempel Joshua French -som om han kom rett fra valgvaken til Sverigedemokratarna. "French var dyktig til å trykke på de rette knappene hos meg", skriver Strøksnes i neste setning.

Beundringsverdig

Noen sider senere forteller Strøksnes at han synes samholdet deres er beundringsverdig, før han så topper det hele med å fortelle at Joshua French er skarpskytter, nærkampekspert og spesielt dyktig på avstandsbedømninger.

Kjeltringsdigging

All denne maskuline kjeltringdiggingen blir til syvende og sist både moralsk og etisk problematisk - ikke minst fordi Strøksnes, som er høyt og lavt, ikke tar seg tid til å skrive mange linjene om Abedi Kasongo, mannen som ble myrdet på landeveien i Kongo.

I slike passasjer virker det som om Strøksnes har mistet den journalistiske avstanden til sine fengslede intervjuobjekter. Når så Strøksnes begir seg ut i en bil med sin assistent Augustin i det samme sporet som Moland og French er tilliten min til denne fortellingen og forfatteren på nullpunktet.

Usympatisk

Det slår meg også da at også Strøksnes tidligere reiseskildringer har hatt samme problem. Morten Strøksnes slik han framstår i egne bøker er rett og slett veldig vanskelig å sympatisere med. Denne erkjennelsen kommer nå, som i tidligere bøker, i konflikt med det faktum at Strøksnes som alltid gjør grundig research.

Ingen kan som han sette dagens Kongo i sammenheng med den belgiske kolonifortiden. Ingen kan heller som ham sette Moland og French i sammenheng med andre norske lykkejegere som har herjet rundt i Kongo i tidligere tider.

Hasjrøykende pygmeer

En overraskende lysning i fortellingen kommer først når Strøksnes liksom rister av seg Moland og French, og havner på jakt i jungelen sammen med en gruppe hasjrøykende pygmeer. Dette kapittelet er strålende, og setter også det som har skjedd tidligere i boken i et litt annet lys. Vi har vært i mørket med Moland og French, men kommet oss ut i et landskap der det riktignok er nød og elendighet, men der det først og fremst finnes elementer av varme og menneskelighet. Men min følelse av et visst ubehag og ambivalens overfor bokprosjektet som helhet vil ikke slippe taket.

Kulturstrøm