NRK Meny
Normal

Et løft for Nationaltheatret

Verdenspremieren på Fanny og Alexander ble et løft for Nationaltheatret – om ikke mest innholdsmessig, så desto mer for teateret som institusjon, arbeidsplass og nasjonal storstue.

Fanny og Alexander
Foto: Gisle Bjørneby/ Nationaltheatret

Fanny og Alexander
Foto: NRK / NRK

Når Ingmar Bergmans verdenskjente og høyt skattede film Fanny och Alexander skal settes opp på en teaterscene, nytter det ikke å slå på stortrommer, da må man ta frem de største paukene.

Nationaltheatret har hatt en del fine oppsetninger på hovedscenen de siste årene, men det er lenge siden de har vist frem noe storslagent og lenge siden de har tatt ut det potensialet som ligger i Nationaltheatret som teaterhus. Med Bergmans vågestykke hadde de sjansen.

Film være film

Nationaltheatrets Fanny og Alexander baserer seg på Bergmans utgitte filmmanuskript i større grad enn på filmen.

Likevel vil nok de flestes referanser knyttes til nettopp filmen eller tv-serien. Kunsten og balansegangen i å fri seg fra denne, la film være film, bok være bok og teater være teater er ikke nødvendigvis enkel. Men dette har Nationaltheatret i stor grad klart.

Fanny og Alexander alle
Foto: Morten Holm / Scanpix

Solid håndverk

Først og fremst er dette en solid forestilling, den er flott og bærer preg av dyktige håndverkere og skuespillere - og en regissør som har gjort tydelige valg. Scenografi- og kostymeavdelingen har gjort en fantastisk innsats.

Fire gode scenerom med tablåer og forskjellige nivåer er med på å berike scenen ved å åpne opp for mange typer bruk av rommene. Blant annet gjør scenografien at publikum får se inn i flere rom samtidig – og dette er en berikelse.

Mario Aleksander Rojas Bøckman, Bjørn Skagestad og Kjersti Holmen
Foto: Morten Holm / Scanpix

I tillegg er scenerommene solid bygd, de er fulle av overraskelser og fantastisk utsmykket – ikke for mye, men heller ikke for lite. Honnør til John-Kristian Alsaker og hans stab. Det samme fortjener kostymeansvarlig Tine Schwab.

Førti skuespillere skal inn i flere antrekk hver, og antrekkene skal speile tid, anledning, tilstand og årstid. Oppsetningen er, takket være staben, en fryd for øyet og inviterer til innlevelse og fantasi hos publikum.

Fortelleren Alexander

Når stykket begynner, møter vi den voksne Alexander i et grått og tomt teater. ”Jeg har vokst opp i et sånt teater”, sier han og begynner å fortelle.

Den voksne Alexander forteller om sin egen oppvekst gjennom minner vi får spilt ut, og der han selv er stille betraktende til stede i mange av scenene. ”Hvorfor forteller jeg denne historien?” spør han seg selv mange ganger, ”hva er det jeg vil si?” Han vet ikke helt, og han kommer heller ikke frem til det i løpet av forestillingen. Annet enn at det handler om løgn og sannhet, om hva som formet ham som menneske, og om fantasi og virkelighet.


Ett av teatrets grep er å ha den voksne Alexander med som forteller og guide. Likevel har han fått for lite å spille ut, han blir lett statisk, og replikkene hans er heller ikke alltid gode.

Samtidig er den voksne Alexander med på å gjøre stykket mer tilgjengelig for den som ikke kan sin Bergman på rams. Men jeg skulle ønske regissør Kjetil Bang-Hansen hadde gitt Kåre Conradi mer å spille på og en mer utfordrende rolle.

Strengt tatt hadde han ikke behøvd å være der – samtidig gestalter den voksne Alexander på mange måter filmens synsvinkel og kameraspråk.

Krevende øvelse

Så kommer julefeiringen i det Ekdahlske hus, Oscar Ekdahls død, Emilies giftermål med biskopen, Isaks redning av barna, ulykken og gjenforeningen slik vi kjenner det fra historien. Tydelige og gode dramaturgiske valg henter frem teaterets styrker – som å kunne vise parallelle tilstander og scener samtidig.

Men dette er også en krevende øvelse. I de største scenene er det nærmere 30 skuespillere til stede samtidig, og det fordrer kontroll og disiplin hos utøverne. Det blir nesten som å koreografere en dans – og ensemblet imponerer kanskje mest av alt med evnen til ikke å overspille og til å gjøre solide, troverdige roller nærmest ved å sitte i ro.

Dermed blir ikke scenen overfylt, det blir aldri for bråkete, det skjer aldri for mye. Og det som skjer, skjer på teatrets premisser. Vi tåler de fleste teaterreferansene til Shakespeare og Ibsen, men her balanseres det hårfint.

Gode biroller

En god oppsetning kjennetegnes først og fremst av gode biroller. Hovedrollene utføres jevnt over svært bra, dermed blir det birollene som avgjør kvaliteten på stykket.

Tone Mostraum som frøken Vega og Gisken Armand som Justina er blant dem som er med på å løfte dette stykket og tilføre den humoren en stor og folkelig oppsetning nesten må ha. Da er det mange som er med og bærer stykket, ikke bare hovedrollene.

De eneste to rollene som ikke tar godt nok vare på helheten i karakteren, er Ismaels – han blir for typisk mystisk, samt biskopens tante Elsa Bergius, hun blir bare en komisk figur og ytes ikke rettferdighet.

Lite nytt innhold

Stykket utfordrer ikke Bergmans film på noen måter rent innholdsmessig, Bang-Hansen har ikke tatt store valg som går ut over det velkjente.

Spørsmålet blir om dette trengs. Dette er først og fremst Fanny og Alexander som teater – og man må satse på sikre kort ved en slik oppsetning. Om innhold og valg vil det være svært mange meninger – denne anmelder synes dette er en solid og god forestilling og et løft for Nationaltheatret.

Å forsvare alles referanser til en kjent og kjær Bergman-produksjon, er umulig. Det som likevel går an å si, er at dette er gjennomarbeidet, godt produsert, fantastisk scenografi og kostymer, og med et solid skuespillerlag – og det gjør Fanny og Alexander til en oppsetning teatret kan være stolte av.

Orkestersavn

Det eneste jeg kunne savne, er et orkester. Enkelte musikalske valg er noe underlige og klisjepregede, som Bachs Toccata og fuge i d-moll, men valgene kan for så vidt forsvares selv om de er tradisjonelle.

I filmen har Ekdahl-familien et eget lite strykeensemble til rådighet, og hvis Nationaltheatret hadde fått til det, hadde det vært prikken over i-en.

At stykket blir en suksess, er det liten tvil om. Det er ingen grunn til å ikke ta fram storpauka ved flere anledninger.

Kulturstrøm

  • Skal gjenoppbygge historisk moské

    En avtale om gjenoppbyggingen av Mosuls historiske al-Nuri-moské ble undertegnet i nationalmuseet i Baghdad mandag. Avtalen mellom De forente arabiske emirater og Irak innebærer en støtte til gjenoppbyggingen på over 50 millioner dollar. Den over 800 år gamle moskeen og dens berømte minaret ble sprengt i forbindelse med kampene om Mosul sommeren 2017. Les også «Urix forklarer»: Fem ting du må vire om sprengingen av den berømte moskeen

    Pressekonferanse i forbindelse med avtale om gjenoppbygging av moskeen i Mosul
    Foto: AHMAD AL-RUBAYE / AFP/Scanpix
  • Aviciis foreldre takker for støtten

    Foreldrene til Avicii (Tim Bergling) publiserte mandag kveld et åpent brev via pressekontakten Ebba Lindqvist: «Vi vil takke for støtten vi har fått, alle kjærlighetsfulle ord om vår sønn og bror. Takk for hedringen av Tim», ifølge Aftonbladet.

  • «The Crown»: Vi burde ha lik lønn

    Matt Smith støtter kravet om at Claire Foy og han selv burde hatt lik lønn for arbeidet i serien. – Jeg er glad for at dette har løst seg, og i fremtiden må vi jobbe for at ting som dette blir bedre og mer rettferdig, ikke bare i vår bransje, men i alle, sier han til Hollywood Reporter. Serieskaperne har beklaget lønnsforskjellen etter at det ble kjent at Smith tjener mer på Netflix-serien enn hovedrolleinnehaveren Foy.

    Claire Foy og Matt Smith fra permieren på sesong to av The Crown
    Foto: Grant Pollard / AP