Når Ingmar Bergmans verdenskjente og høyt skattede film Fanny och Alexander skal settes opp på en teaterscene, nytter det ikke å slå på stortrommer, da må man ta frem de største paukene.
Nationaltheatret har hatt en del fine oppsetninger på hovedscenen de siste årene, men det er lenge siden de har vist frem noe storslagent og lenge siden de har tatt ut det potensialet som ligger i Nationaltheatret som teaterhus. Med Bergmans vågestykke hadde de sjansen.
Film være film
Nationaltheatrets Fanny og Alexander baserer seg på Bergmans utgitte filmmanuskript i større grad enn på filmen.
Likevel vil nok de flestes referanser knyttes til nettopp filmen eller tv-serien. Kunsten og balansegangen i å fri seg fra denne, la film være film, bok være bok og teater være teater er ikke nødvendigvis enkel. Men dette har Nationaltheatret i stor grad klart.
Solid håndverk
Først og fremst er dette en solid forestilling, den er flott og bærer preg av dyktige håndverkere og skuespillere - og en regissør som har gjort tydelige valg. Scenografi- og kostymeavdelingen har gjort en fantastisk innsats.
Fire gode scenerom med tablåer og forskjellige nivåer er med på å berike scenen ved å åpne opp for mange typer bruk av rommene. Blant annet gjør scenografien at publikum får se inn i flere rom samtidig – og dette er en berikelse.
I tillegg er scenerommene solid bygd, de er fulle av overraskelser og fantastisk utsmykket – ikke for mye, men heller ikke for lite. Honnør til John-Kristian Alsaker og hans stab. Det samme fortjener kostymeansvarlig Tine Schwab.
Førti skuespillere skal inn i flere antrekk hver, og antrekkene skal speile tid, anledning, tilstand og årstid. Oppsetningen er, takket være staben, en fryd for øyet og inviterer til innlevelse og fantasi hos publikum.
Fortelleren Alexander
Når stykket begynner, møter vi den voksne Alexander i et grått og tomt teater. ”Jeg har vokst opp i et sånt teater”, sier han og begynner å fortelle.
Den voksne Alexander forteller om sin egen oppvekst gjennom minner vi får spilt ut, og der han selv er stille betraktende til stede i mange av scenene. ”Hvorfor forteller jeg denne historien?” spør han seg selv mange ganger, ”hva er det jeg vil si?” Han vet ikke helt, og han kommer heller ikke frem til det i løpet av forestillingen. Annet enn at det handler om løgn og sannhet, om hva som formet ham som menneske, og om fantasi og virkelighet.
Ett av teatrets grep er å ha den voksne Alexander med som forteller og guide. Likevel har han fått for lite å spille ut, han blir lett statisk, og replikkene hans er heller ikke alltid gode.
Samtidig er den voksne Alexander med på å gjøre stykket mer tilgjengelig for den som ikke kan sin Bergman på rams. Men jeg skulle ønske regissør Kjetil Bang-Hansen hadde gitt Kåre Conradi mer å spille på og en mer utfordrende rolle.
Strengt tatt hadde han ikke behøvd å være der – samtidig gestalter den voksne Alexander på mange måter filmens synsvinkel og kameraspråk.
Krevende øvelse
Så kommer julefeiringen i det Ekdahlske hus, Oscar Ekdahls død, Emilies giftermål med biskopen, Isaks redning av barna, ulykken og gjenforeningen slik vi kjenner det fra historien. Tydelige og gode dramaturgiske valg henter frem teaterets styrker – som å kunne vise parallelle tilstander og scener samtidig.
Men dette er også en krevende øvelse. I de største scenene er det nærmere 30 skuespillere til stede samtidig, og det fordrer kontroll og disiplin hos utøverne. Det blir nesten som å koreografere en dans – og ensemblet imponerer kanskje mest av alt med evnen til ikke å overspille og til å gjøre solide, troverdige roller nærmest ved å sitte i ro.
Dermed blir ikke scenen overfylt, det blir aldri for bråkete, det skjer aldri for mye. Og det som skjer, skjer på teatrets premisser. Vi tåler de fleste teaterreferansene til Shakespeare og Ibsen, men her balanseres det hårfint.
Gode biroller
En god oppsetning kjennetegnes først og fremst av gode biroller. Hovedrollene utføres jevnt over svært bra, dermed blir det birollene som avgjør kvaliteten på stykket.
Tone Mostraum som frøken Vega og Gisken Armand som Justina er blant dem som er med på å løfte dette stykket og tilføre den humoren en stor og folkelig oppsetning nesten må ha. Da er det mange som er med og bærer stykket, ikke bare hovedrollene.
De eneste to rollene som ikke tar godt nok vare på helheten i karakteren, er Ismaels – han blir for typisk mystisk, samt biskopens tante Elsa Bergius, hun blir bare en komisk figur og ytes ikke rettferdighet.
Lite nytt innhold
Stykket utfordrer ikke Bergmans film på noen måter rent innholdsmessig, Bang-Hansen har ikke tatt store valg som går ut over det velkjente.
Spørsmålet blir om dette trengs. Dette er først og fremst Fanny og Alexander som teater – og man må satse på sikre kort ved en slik oppsetning. Om innhold og valg vil det være svært mange meninger – denne anmelder synes dette er en solid og god forestilling og et løft for Nationaltheatret.
Å forsvare alles referanser til en kjent og kjær Bergman-produksjon, er umulig. Det som likevel går an å si, er at dette er gjennomarbeidet, godt produsert, fantastisk scenografi og kostymer, og med et solid skuespillerlag – og det gjør Fanny og Alexander til en oppsetning teatret kan være stolte av.
Orkestersavn
Det eneste jeg kunne savne, er et orkester. Enkelte musikalske valg er noe underlige og klisjepregede, som Bachs Toccata og fuge i d-moll, men valgene kan for så vidt forsvares selv om de er tradisjonelle.
I filmen har Ekdahl-familien et eget lite strykeensemble til rådighet, og hvis Nationaltheatret hadde fått til det, hadde det vært prikken over i-en.
At stykket blir en suksess, er det liten tvil om. Det er ingen grunn til å ikke ta fram storpauka ved flere anledninger.
