NRK Meny
Normal

Et litteraturtidsskrift for lesere

Norge har nå litteraturtidsskrift for journalister, for akademikere og for forfattere. Det eneste vi mangler nå er et litteraturtidsskrift for leserne.

kraftsentrum.no
Foto: kraftsentrum.no

I et øyeblikk av entusiasme får jeg lyst til å ta fram megafonen og rope ut at det beste litteraturtidsskriftet i Norge akkurat nå heter Kraftsentrum. Ikke siden storhetstiden til Dag Solstad og Jan Erik Volds Profil på sekstitallet har vi hatt et litterært tidsskrift som til de grader samler noen av Norges beste, yngre forfattere.

Redaktør Johan Harstad åpner siste nummer med å skrive om regissøren Wes Anderson, mannen bak filmer som The Royal Tenenbaums og The Daarjeling Limited. Er det sant at du er musikalsk, Jon Øystein Flink?, spør så Jon Øystein Flink i en storartet gjennomgang av sin egen musikalske karriere i en rekke rockeband på Gressvik utenfor Fredrikstad.

Det særegne ved forfatterstyrte tidsskrift er nettopp dette at de er selvsentrerte i ordets beste forstand, og gjerne handler om alt annet om litteratur. Profil på sitt beste handlet for eksempel i sin tid om Norsk veiplan. Det kan forfattertidsskriftet gjøre fordi de har en forståelse av at tekstene de skriver i seg selv ER litteratur.

Problemet til Kraftsentrum er en akutt mangel på lesere. Et opplag på stakkarslige 1200 eksemplarer holder vel knapt nok til å forsyne bibliotekene, samt redaktørenes nærmeste venner og familie. Dette gjør dem, kanskje uten at de helt vet det selv, innadvendte. Mens forfatternes samles i Kraftsentrum, så samles akademikerne hos Vagant. Siste nummer med tema Latin-Amerika er et blytungt vegg til vegg-teppe av tekster, der de mest utholdende blant oss til slutt kan konstatere at den magiske realismen er død og at Cuba er et blitt et, ja, kraftsentrum for en mer politisk diskuterende latinamerikansk litteratur, skal vi tro Vagant.

Mens Vagant kan synes om det lages fra et seminarrom i Bergen, så virker dagens versjon av Vinduet som det redigert av journalister fra Oslo med dyre joggesko. Selv ikke noen absolutt fabelaktige forfatterfotografier signert fotografen Niklas Ross Lello kan helt dekke over at Vinduet under den tidligere Natt og Dag-redaktøren Audun Vinger spriker i alle retninger. Foreløpig.

Norge har altså et tidsskrift for forfattere, et for akademikere og et for journalister. Ja, og så holdt jeg på å glemme Bokvennen, som faktisk har et opplag på 4000. Med sitt støvete ytre og nesten rørende omsorg for forfattere som er døde for veldig lenge siden, blir Bokvennen på mange måter et tidsskrift for antikvarer.

Da mangler vi bare et tidsskrift for norske lesere. I et land der 20 000 mennesker nylig samlet seg til Bokfest i Operaen, skulle det være nok folk å ta av, kjære litteraturtidsskrifter. Men da må dere begynne å snakke ut. Ut i betydningen utover. For uten oss blir dere aldri, aldri aldri de kraftsentrumene dere ønsker å være.