NRK Meny
Normal

Den norske debutantsyken

Hvorfor skriver så mange debutanter bare en bok?

Et knippe norske debutanter gå på Aschehougs tradisjonelle hagefest
Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix

Hvert år lar norske forlag et knippe debutanter få sole seg litt i glansen av sine mer kjente kollegaer på en høstlansering eller en hagefest. Dette gir inntrykk av at et forlag er risikovillig og satser på nye stemmer. Sannheten er at det å utgi en debutant er tilnærmet risikofritt i dette landet, så sant han eller hun utkommer på et noenlunde anerkjent norsk forlag. Dette skyldes den særnorske innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur.

Det finnes ingen stor uenighet om innkjøpsordningen i Norge i dag. De aller fleste skjønner at det kan være lurt at staten, via Kulturrådet, støttekjøper 1000 eksemplar av en norsk roman eller diktsamling i et lite språksamfunn som Norge. Tilhengerne av en slik ordning, og de er mange, argumenterer videre for at man må så mange frø for at noen få skal bli kvalitetssterke forfatterplanter. Tenk så lang tid Lars Saabye Christensen brukte på å slå til, sier man gjerne. For ikke å snakke om Karin Fossum!

Allikevel så ulmer det i forlags-Norge. Forlagssjefen i det lille forlaget Tiden mener forlagskolleger produserer debutanter på løpende bånd, uten å bekymre seg nevneverdig for om forfatterspirene har evne til å følge opp. Dette undergraver innkjøpsordningens legitimitet, mener han.

Sikkert er det at både antallet skjønnlitterære utgivelser og antall debutanter har økt kraftig i Norge de siste årene. I år kjøper Norsk Kulturråd inn rundt 230 titler av norsk skjønnlitteratur for voksne. Det er en god del mindre enn hva forlagene melder på ordningen, for i år melder forlagene på rekordmange bøker. Da får Kulturrådet et problem. For selv om de har rett til å nulle en utgivelse av kvalitetsgrunner, så vil de helst ikke avvise en roman eller diktsamling fordi de rett og slett ikke har mer penger igjen på budsjettet til å støtte den.

Når vi vet at mange av disse nye forfatterne knapt når ut i bokhandlene, og aldri blir utlånt på bibliotekene så kan man begynne å spørre seg om hva som er vitsen med å satse på så mange. Og så går det an å fortsette å spørre hvorfor ikke flere forlag gjør som Gyldendal og setter ned prisen på debutantene. Du finner ikke mange som er villig til å betale over 300 kroner for en bok av et menneske man knapt har hørt om før.

Bøkene trenger et apparat rundt seg. I de senere år har bokhandlene sluppet unna tidligere krav om at ha et bredt utvalg av de bøkene som kommer ut i Norge. Dermed er bibliotekene blitt eneste mottaker av de mer ukjente forfatterne i Norge. Dette fører i sin tur med seg et ubehag i bransjen, som gjør at det aldri blir helt ro rundt innkjøpsordningen. Derfor er det veldig bra at forlag og bokhandlere nå diskuterer hvordan de kan lage ordninger som kan sikre at et bredere utvalg forfattere blir å finne i bokhandlene. Det vil i sin tur også styrke tilliten til innkjøpsordningen hos forfattere, forleggere og lesere.