Kirketårnet i nabolandsbyen markerte ytterkanten av deres verden. Lenger kom de aldri. Bare om inkvisisjonen dro deg med de ti kilometrene til grillristen i nærmeste storby, oppnådde du ry som globetrotter.
Middelalderens mennesker var heldige. De slapp å oppholde seg på flyplasser.
Flyplassen som biotop
Av en eller annen årsak, er flyplasser reiselivets svar på avløpet i dusjen. Det myldrer av tvilsomme livsformer du ikke aner hvor kommer fra, og helst ikke vil assosieres med.
Der står tre amerikanske damer som ser ut som de glemte å si ”stopp” da noen helte dem opp i klærne sine. Og den gruppen nordtrønderske sydenfarere, demonstrerer med all mulig tydelighet at sandaler er et uovertruffent prevensjonsmidler for menn.
Torturen begynner allerede ved innsjekkingen. Selv når jeg skal være borte en håndfull netter, reiser jeg som regel kun medbringende en forsvinnende liten nylonsekk. De pripne vil kanskje kalle det dårlig stil, men jeg mener at undertøy og sokker neppe ville vært laget med to sider om det ikke var meningen at vi skulle kunne bruke dem begge.
Slik praktisk tenkning er fullstendig fraværende hos de fleste andre reisende, og i særdeleshet hos kvinner.
Kvinner på tur
Enhver kvinne som skal på dagstur til Køben, vil se det som sin plikt å medbringe minst fire par sko, pluss en hel del andre saker som bidrar til gullkantede bonuser hos bagasjestuernes foretrukne brokkbindfabrikanter. Og det kommer alltid som en enorm overraskelse på disse kvinnene at det bare er tillatt med ett stykke håndbagasje. Selv om denne regelen har eksistert siden Blèriot for første gang fløy over Den engelske kanal i 1909.
Slike kvinner står alltid foran meg i innsjekkingen. Og snakker utelukkende parsifalsk – eller moldedialekt.
For sikkerhets skyld
Det neste av Dantes helveter, er sikkerhetskontrollen. Etter at luftfartsmyndighetene ble mer paranoide enn en katt med sennep i rumpa, går det her over alle støvleskafter. Og uttrykket er ikke tilfeldig valgt, for mine støvleskaft må alltid av, og jeg har som regel hull på én av sokkene. Tidligere i dag perset jeg ved å ha umake sokker og hull på begge.
Snart blir du nektet ombordstigning om du har for mye jern i blodet.
På flyplasser får jeg så sterke anfall av intoleranse at liknende tidligere bare har vært observert hos kortklipte, marsjerende menn med jordfarget konfeksjon, som sang taktfast på et språk med fire kasus.
Forvirrede gamlinger som ser ut som Ivo Caprino-figurer og reker rundt i veien for meg – Endlösung! Middelaldrende kvinner med slitasjegikt som gjør at jeg ikke klarer skubbe meg forbi – Endlösung!
Problemer?
Det hjelper neppe på toleransen at jeg alltid har lavt blodsukker når jeg skal ut og fly. Man må jo uten unntak opp ti over halv fire om morgenen og løpe ut av døren uten frokost for å nå flighten – som så blir utsatt to timer på grunn av tekniske problemer.
I dag dukket de tekniske problemene opp like før avgang i form av en polakk som var full som en kvise og ble nektet i gaten. Så måtte bagasjen hans finnes og fjernes fra flyet. Jeg håper de sprengte den. Med ham oppå.
Før dette selsomme opptrinnet hadde jeg bivånet forretningsmenn på taxfree’en som oste sånn av dårlig samvittighet at de måtte legge inn et besøk i parfymeavdelingen.
”Det er virkelig på flyplasser man finner alle flyndrehjernene,” tenker jeg der jeg står i kø for å komme om bord i flyet til Palermo.
Mens ”Mister Lokling” blir ropt opp over høyttalerne og sterkt anmodet om å melde seg i nabogaten, der alle de andre passasjerene, minus Mr. Lokling og en full polakk, har ruslet inn i flyet til Oslo for ti minutter siden.
