NRK Meny
Normal

Et forvirret øyeblikksbilde

En samleplate kan være et utmerket bilde av en stil eller en stemming. Men den kan også være et forvirret og eklektisk øyeblikksbilde. «Beyond Istanbul 2» er det siste. Men det gjør ikke så mye. For meg.

Produsenten DJ Ipek på Babylon Club i Istanbul

Jeg har en mistanke om at det egentlig bare er nerder og musikkjournalister som meg som egentlig har noen glede, eller i alle fall noen nytte, av samleplater som Beyond Istanbul 2.

En typisk utgivelse

Den er en typisk utgivelse fra det tyske plateselskapet Trikont, som i årevis har dokumentert og promotert musikken fra aksen Berlin – Istanbul, og som gjør det med kunnskap og glede. Problemet er, tenker jeg, at disse samleplatene er nettopp øyeblikksbilder, uten indre sammenheng. Og da får man plutselig sånt som dette, fra den eneste byen som kan konkurrere med New York om å være verdens navle: Istanbul.

Jeg er dog en av de raringene som elsker øyeblikksbilder som dette. Jeg kan sette på en samleplate som gjør et forsøk på å fortelle meg hva som skjer i én by, i dette tilfelle Istanbul, akkurat nå. Da blir det folkemusikk, det blir progrock med 70-tallsreferanser og det blir absolutt krampemoderne elektronika.

Hva det har felles? Språket: tyrkisk. Og av og til toneartene: også tyrkiske. Og selvsagt stemningen – en helt alminnelig dag i verdens mest fantastiske by: Istanbul.

Mer nysgjerrig?

Det het seg i gamle dager, på 1980-tallet, at en samleplate skulle gjøre deg nysgjerrig og lokke deg til videre dypdykk ned i den enkelte artist. Men konseptet samleplater overlevde seg selv, rett og slett fordi det var så mange.Utover 1990-tallet kom det så mange samleplater fra så mange land i verden at det ble overkill, på godt norsk.

Noen, altså nerder som meg, sitter i dag på hundrevis av samleplater, så mange at jeg ikke lenger får hørt alle. Jeg har minst tretti samleplater fra Cuba, for eksempel, med, dessverre, de samme artistene om og om igjen.

Det er likevel en glede, for meg, å få en plate som ”Beyond Istanbul 2” (som man skjønner, den andre i rekken, Trikont har dessuten gjort en plate med tyrkiske musikere i Tyskland) – fordi den ikke presenterer et tverrsnitt av tyrkisk musikk, men i stedet presenterer det som rører seg, akkurat nå, i, la oss innrømme det, byen som nå er musikkens stormakt, Istanbul.

Men begeret er ikke fullt. Det må litt malurt til.

Takk for fjernkontrollen

Jeg tenker at det kanskje ikke er så mange som meg. Jeg prøvde å sette på denne platen hjemme, lørdag kveld, vi var en tre-fire mennesker samlet rundt mat og drikke, og musikk hører alltid med, særlig før maten, mens maten lages. Takk da, for at man har fjernkontroll, så man kan skippe låtene som ikke passer. For det er ikke alt som passer, alltid.

«Beyond Istanbul 2» er eklektisk, uforutsigbar og temmelig forvirrende, men inne imellom, gull. Som den sørgmodige balladen om barnet som lengter hjem til familien som solgte ham for å bygge seg et hus, som gjør et uutslettelig inntrykk, til tross for sitt noe hjemmesnekrede uttrykk.

Den andre siden

Dette er altså den ene siden av «Beyond Istanbul 2 – Urban Sounds of Turkey».

Den andre siden er det mer forutsigbare, det elektroniske, det rocka, hiphoppen, det moderne. Men her finnes det også gull. Selvsagt.

Det er jo sånn Istanbul er, en eldgammel og samtidig moderne storby som langsomt begynner å finne seg selv etter hundre år med gammelt nederlag i blodet. Så er det opp til deg om du er like nerdete og altetende som meg. Det handler egentlig om byen.

For denne platen viser oss et forvirret øyeblikksbilde, altså et snapshot, av verdens stiligste by akkurat nå, Istanbul.

Anmeldt:
Beyond Istanbul 2
Urban Sounds of Turkey
Trikont US-0398