Av .
Hver gang min kone går på kino, blir hun sjekket opp. Ikke at hun går så ofte på kino, det kan jo ikke småbarnsforeldre. Eller at hun er noe særlig sexy. Likevel, hver eneste gang er det en fyr som legger an på henne. Og denne fyren er den samme hele tiden.
Who? Hugh!
Han synes å ha en telepatisk kontakt med min kone. Hver gang han skal på kino, får hun et slags usynlig signal, og må av gårde, som styrt av et radiofyr av den typen som gaider flyene på rett innflygingsbane.
Denne mannen er engelsk, og bør karakteriseres med det i dag alt for sjeldent brukte ordet ”snilefisk”. Hans navn er Hugh Grant.
Tippoldefaren til Hugh Grant var faktisk assistenten til David Livingstone, oppdageren som fartet rundt i det indre av Afrika på midten av 1800-tallet. At ikke en løve den gangen kjente sin besøkelsestid og spiste opp denne assistenten, gjør at alle verdens menn, som nå får sin kino-besøkelsestid diktert av sine koner, forbanner en ond skjebne.
Komisk
For dette er vel et av de feltene i livet der man lettest kan trekke en skarp skillelinje mellom kjønnene. Går du frivillig og ser en romantisk komedie, er du kvinne. Går du tilsynelatende frivillig og ser en, er du mann.
Romantiske komedier er for dagens mann det uhelbredelige kjønnssykdommer var i middelalderen. Du pådrar deg dem fordi du gjerne vil ha kontakt med damer, og pinen synes å vare i all evighet. Helt til du kan reise deg og vandre mot lyset. Som med syfilis, kan også romantiske komedier føre til impotens og sløvsinn.
På fersken
En kort stund i 1995 feiret jeg den romantiske komediens død. Det var rett etter at Hugh Grant ble fersket i bilen sin idet han mottok et bestillingsverk. Bestillingsverket var en lang og mektig kjøttfløytesymfoni, og utøveren en av gatens løse fugler.
Politibildet av skuespilleren viste ham med det uttrykket hele karrieren er bygget på; et temmelig svett og forvirret tryne à la Snoopy i Knøttene.
Falt mannen i unåde hos det kvinnelige kinopublikum etter dette? Selvsagt ikke. Menopausepikene trykket ham bare enda tettere til sine vrengte bukselommebryst allerede i neste film. Rollefiguren hadde jo ikke skylden for den kjedelige episoden i bilen, må vite.
Nei da, dette skjedde jo bare i det virkelige liv.
Hjelp søkes
Nå er det like før jeg gir opp. Jeg har prøvd alt: Å si til fruen at Hugh også bærer det umandige navnet ”Mungo”, at han er en gammel og utrangert fyr født samme år som henne, at han ikke har vært sammen med noen på en stund og dermed begynner å minne litt om Cliff Richard, at han bare har ett ansiktsuttrykk – som en cocker spaniel tatt i et overgrep mot støvsugeren. Ingen ting hjelper.
Så i går ble jeg dratt med på Hugh Grants siste romantiske komedie, som bar den gode nynorske tittelen ”Music and Lyrics”. Filmen sugde like hardt som Grants lille bildate Divine Brown i 1995, og jaggu sang han ikke også.
Problemet er at sangen var fengende, og her sitter jeg og nynner på den nå. Send hjelp.
