"En handelsreisendes død" av Arthur Miller har fått Pulitzerprisen og er kåret til verdens beste teaterstykke. Det forteller om undergangen til handelsreisende Willy Loman, og viser hvordan han har påført sine to sønner samme illusoriske livsholdning og dermed ødelagt grunnlaget for et godt liv for dem også.
Gripende om tapte drømmer
"En handelsreisendes død" ble en braksuksess i New York i 1949, og raskt en internasjonal suksess. Stykket kom på norsk allerede i 1950.
Teksten er en ramsalt kritikk av den amerikanske drømmen om å bli rik. Det er den kjente skuespilleren, Lasse Kolsrud, som har regien på Den Nasjonale Scene i Bergen. Det er hans handre oppsetning. Han vant Hedda-prisen for debuten, "Bikubesong" på Det norske teatret.
Et sinn i oppløsning
Lasse Lindtners Willy Loman veksler mellom tilsynelatende ro og ubeherskede utbrudd over filleting og avslører et sinn som er i total oppløsning.
I sin grunnlegning er han håndtverker og kan bygge og mure med selvfølgelig letthet. Men for å tjene seg rik, valgte han å bli handelsreisende . Nå har han mistet gnisten og kundene. Drømmen var den velkjente amerikanske, om at enhver med to tomme hender kan bli rik med sjarme og gode forbindelser.
Underteksten
Willy Loman kan innrømme at han er sliten og at det hadde vært best å få en fast kontorjobb i firmaets base i New York, men han innrømmer aldri at han gjorde de gale valgene i livet, at han tok feil.
Men det forteller imidlertid den dramatiske underteksten i her hos Arthur Miller. Og for å vise oss hvordan Willy gikk feil, lar han teksten sømløst bevege seg mellom nåtid og fortid og avsløre de illusjoner Willy Loman har lullet seg selv inn i, hvilke valg han gjorde i fortiden og hvordan hans fantasier om virkeligheten har skapt problemer for sønnene.
Sømløs fortid-nåtid
Willy spiller for eksempel kort med svogeren Charlie. Mens de snakker om dagligdagse ting, har Willy gående en dialog høyt med sin avdøde bror, Ben.
I de store, bevegende tilbakeblikk, som da broren Ben ga ham sjansen til å bli med til Alaska for å bli rik, får scenen god hjelp av Sigmund Sæveruds distingverte Ben, omhyllet av en overjordisk lysdesign av Arne Kambestad. Og Bård Torbjørnsen har laget en stilig, enkel og funksjonell scenografi som lar skuespillerne bevege seg mellom fortid og nåtid på en ubesværet måte.
Miller og Ibsen
Med en imponerende dynamisk dialog viser Arthur Miller hvordan vi mennesker har en bevissthet som befinner seg i minnenes assosiasjoner, mens kroppen er her og nå og hodet forsøker å holde en vanlig samtale.
Arthur Miller var en stor beundrer av Henrik Ibsen. Og det ligger noe Hjalmar Ekdalsk over Willy Loman. Men der Ekdal er fullstendig unyttig i Vildanden, har Willy Loman tross alt jobbet og slitt et helt liv og betalt avdragene på huset som de nå eier, på et avdrag nær.
Men noen må dø når illusjonene brister, og her blir det Willy selv. Også han drar barn med seg i suget. For ingen av de to sønnene, som nå er voksne, har fått et sundt fotfeste i livet. Faren har lullet dem inn i sin egen drøm om suksess. Særlig Anders Dale får anledning til å vise sitt store talent som fotballstjernesønnen Biff, i oppgjørene med faren.
Så tårene spretter
Det er gjennom disse siste oppgjørene, før Willy bestemmer seg for at han er mer verdt død enn levende, at opplevelsen blir så sterk i salen at tårekanalene mine truer med å briste om jeg ikke tar meg sammen. Jeg klarer det såvidt og blir igjen rørt av Karin Stautland som kona Linda når hun står ved graven og undrer seg over Willys valg. Vi har måttet innse det, både gjennom spillet i denne forestillingen, og Arthur Millers tekst og undertekst.
