En folkefiende

Oppsetningen av ”En folkefiende” følger den nye tendensen på Nationaltheatret: Ordet står i sentrum. Scenen er naken og mørk og møbleres bare av lys. Eirik Stubø ville kanskje latt skuespilleren stå ganske rolig, men Runar Hodne vil ha det fysisk og nært mellom skuespillerne. De klynger seg, tar på hverandre og danser i ring sammen. Det fungerer dynamisk og annerledes. Bare unntaksvis blir det påtatt.

Jekk deg ned

Hodne går enda lenger i å utnytte det dramatiske ved å bruke skuespillernes kropper på scenen. Jekk deg ned, sier vi som et uttrykk. Her lar Hodne det skje rent fysisk. Skuespillerne står så oppstrakt eller nedkroket som de føler seg eller blir behandlet. Og de økende angrepene fra hele samfunnet mot doktoren, illustreres ved at den rektangulære lysbroen langsomt senker seg over ham og dr. Stockmann til slutt ligger på gulvet.

En varsler

Mads Ousdal spiller "folkefienden", Thomas Stockmann. Han er tilsynslege ved det nye, populære kurbadet i hjembyen. Et kurbad som er byens store inntekstkilde. Broren Peter (Per Egil Aske) er styreformann for kurbadet, byfogd, og en av byens ledende menn.

Mads Ousdal spiller denne varsleren først med oppløftende livsglede, etter hvert bitende ironi, og tilslutt med fatalistisk besluttsomhet. En stor skuespillerbragd som følges opp av det øvrige laget av gode skuespillere i denne oppsetningen.

Gift

Når Stockmann finner ut at vannet er giftig og helseskadelig, tror han at broren og alle andre vil takke ham for oppdagelsen. Men , broren blir mer bekymret for byens økonomi enn for turistenes helse. Å bedre forholdene vil koste millionbeløp, og i verste fall må badet stenge.

Det er når styreformannen lar doktorens støttespillere få vite at de selv må ofre gode tider for å bedre forholdene, at feigheten og det Ibsen kaller åndelig gift, sprer seg og lar dr. Stockmann stå igjen alene. Den kroppslige nære spilleformen som Runar Hodne har valgt, illustrerer tydelig endringen av vennenes holdninger, gjennom kroppsspråket deres. Den fysiske nærheten fra starten endrer seg til store avstander mellom personene på scenen.

Aktuelt for vår tid

I "En folkefiende" fra 1882 er et av Ibsens bitreste stykker. Han tar et oppgjør med maktpersoner og politiske partier i sin egen samtid. Etterhvert som skuespillet ruller frem på amfiscenen blir det ikke urenhetene i badevannet som er det verste. Det farligste er den giften som renner gjennom åndslivet i hele byen. Den feighet og unnvikenhet som følger når den kompakte majoritet får krav om at noe må ofres før alt kan bli bra og vannet rent igjen.

Tematikken er like aktuell idag, det viser noen store"varsler"-saker fra de senere år. Spør Eva Jolie om hvor populær hun ble da hun varslet i Frankrike, spør Per-Yngve Monsen, som varslet om smørekultur og korrupsjon hos Siemens og forsvaret. Truet på livet Spør professor Saugstad som forsøkte å bringe en betent medisinsk sak ut til offentligheten. Blir de populære i eget reir ? Absolutt ikke. En legefiende ?

Dr. Stockmann

Men er da dr. Stockmann bare en edel person ? Ibsen ser på ham med et skjevt smil. Så kompromissløs, er han da ikke litt forfengelig også ? Mads Ousdal viser oss en selvtrygg mann med tro på egne meninger og som ønsker anerkjennelse for sin klokskap hele veien. Og til slutt, når omgivelsene har kuttet all forbindelse, står han sterk - mer som helt enn taper her hos Runar Hodne.Med familien rundt seg og planer for fremtiden. (I motsetning til i filmatiseringen til Erik Skjoldberg fra 2004. Der har dr. Stockmann (Jørgen Langballe) falt helt sammen. Og er alene til slutt.

I Runar Hodnes slutt kunne tekst-kuttingen vært gjort litt varsommere, slik at det ble tydeligere at doktoren også har avvist sin svigerfars forsøk på bestikkelse når han erklærer at familien skal bli i byen tross all motgang.

Et flott lag

Ingjerd Egeberg glir inn som dr. Stockmanns kone, Mariann Hole lyser fint som hans datter, Petra; Per Egil Aske er fin type som selvgod maktperson og doktorens bror, Peter. Svein Scharffenberg er den bitende ranke svigerfaren som truer Stockmann med barnas arv. Erland Bakker er smygende opportunistisk som redaktør for Folkebladet, Jan Sælid er solid som boktrykker Aslaksen, og representant for den kompakte majoritet.

Christian Greger Strøm utnytter hver centimeter av sin lange og tynne kropp til å vise hvor han står rent status- og holdningsmessig som Billing, medarbeider i bladet. Scenografi: Olav Myrtvedt.

Kostymer: Ane Aasheim. Lysdesign: Ingeborg Olerud. Komponist: Andreas Meland. Maskør:Ruth