Til... (I)
Slik vårlett bjørk står ør i sevjes spreng
- som séer skrev: i svev, knapt ned på jorda –
men rotfast er, og næres der, slik streng
har visen i seg, søt og sår, før orda....
slik ting kan té seg klârt på alle måter
- og ingen har forstått det minste fnugg -
slik undrings ånd i ett nû hyller gåter,
så brått lar lyset brytes i sin dugg....
slik dû kan sanse nûet, hett og nytt,
og slîk – i flîk – kan sanse alt, det héle...
Fortvîlet? Hudløst? Ja! – men knapt forknytt! –
Forknytt er den som all sin drøm må stjéle.
Se, slîk – med sinn og jord hvor du har rot -:
Du eier alt du evner hîge mot!
Egil Stokke
Til... (II)
...fordi du kom så nâkent nær meg var
mîn armkroks nurk en nese gul av talg
fordi du ikke ga meg noe valg
men ordløst så og sa at jeg var far
fordi dîn blinde tillit da ga svar
sa gi og få sa hva er kjøp og salg
sa seirer sverdet bare hvis i balg
det sa den blinde tillit som jeg bar
fordi jeg ser og ser at slîk som blind
aléne slik kan du fornemme fullt
ta verden inn i hûdløs himmel nær
og ikke flyktig sky den som en hind
fordi den î kan sås dîn flammes sult
og svî deg inn sîn ild fordi du er....
Egil Stokke