NRK Meny
Normal

Ujevn historie, flott sirkus

Riksteateret vil litt for mye i sin jubileumsforestilling "Dråpen".

Dråpen
Foto: Erik Berg

Riksteatret fyller 60 år og slår på stortrommen med en familieforestilling som inneholder sirkus, videoprojeksjoner, figurer, dukkespill og avansert teknikk.

Jubileumsstykket er blitt et omfattende prosjekt: Etter premieren i Kirkenes reiser teateret Norge på kryss og tvers med forestilling, sirkusskole og lokale barn på scenen på hvert enkelt sted.

I denne forestillingen har Riksteatret hyret inn seks sirkusartister fra Montreal, og canadiske Théâtre de la Dame de Coeur står for den visuelle utformingen av stykket.

Isen smelter

Historien som fortelles er også omfattende: Den starter i Arktis, der den miljøbevisste jenta Aki ser isbjørnvennen Ice B gråte fordi isen smelter – før han blir tatt til fange av den griske forretningsmannen McFriendly.

I isbjørnens tåre – dråpen – finnes Havdronningen, og hun tar Aki med til Venezia, der datanerden Peter ikke er spesielt interessert i å bli med henne for å redde – er det havet hun vil redde? Verden? Ice B? Allerede nå er historien så full av momenter at den lett glipper. Det er den store svakheten ved denne forestillingen.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Dråpen, Riksteatret
Foto: Erik Berg

Teknikken styrer

Noe av det vanskelige ved å lage teater mer basert på konsept enn på manus, er å få helheten til å fungere og begrense virkemidlene til de som virkelig fungerer.

En forestilling som denne krever mye teknikk, både til store dyr, til sirkusnumre, til flyvende senger og til videoprojeksjoner – alt på en ganske liten scene. Det er nesten som om teknikken blir viktigere enn innholdet til tider.

Riksteatret ønsket fokus på nordområdene, ønsket å skape engasjement rundt miljøproblematikken og ønsket nysirkus i forestillingen. At isen smelter og verden må reddes, forsvinner inn i en tematikk manusforfatter Arne Berggren formulerer slik: ”Snus på filosofi, religion og vær nysgjerrig på det du ikke forstår. Det fins noe som er større enn deg og som viser deg veien. Hvis du virkelig lytter. Virkelig vil. Tør å overgi deg til det du ikke vet hva er. En liten dråpe kan forandre alt”.

Fra å starte med en aktiv jente i Arktis som ønsker å forandre verden, blir budskapet mindre konkret utover i forestillingen. Det er et hyggelig budskap, men jeg er ikke sikker på om det gjør forestillingen godt.

Flott sirkus

Riksteatret har fått tak i svært gode sirkusartister, og det er spennende å integrere nysirkus i en slik forestilling. Til tider fungerer det veldig fint – men slike elementer må brukes med omhu. Noen steder virker det som om sirkusnumrene er satt inn for å fylle ut hull i forestillingen.

Et eksempel på det er når vi møter Peter i Venezia, og moren hans øver på tissuenummeret sitt til karnevalet samme kveld – en mor vi ikke ser igjen, og som heller ikke har noen funksjon i stykket annet enn at hun er sirkusartist.

På slike steder er sirkusnumrene dårlig integrert i stykket, og er med på å ta fokus bort fra det forestillingen handler om. Men når sirkusnumrene har en funksjon, er de fantastiske.

I andre del av stykket er det flere steder der de virkelig kommer til sin rett, gjør ord overflødige og skaper små, glitrende rom i en ellers nokså kaotisk forestilling.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Dråpen, Riksteatret
Foto: Erik Berg

Artistenes løft

Skuespillerne gjør sitt beste for å holde historielinjene varme. Maria Sand som Aki og Marius Næss som Peter gjør begge gode figurer og jobber hardt for å holde historien ved like.

Asgeir Borgemoen som den slemme McFriendly er ikke slem nok, ondskapen ligger litt utenpå. Artister som Krin Maren Haglund, som har diverse sirkusroller, Jinny Jessica Jacinto som Havdronningen, samt sjongløren Florent Lestage er blant dem som er med på å løfte forestillingen. For i Dråpen er det litt for mye som skjer på grunnlag av et litt for tynt tekstmateriale.

Tenke nytt

Det er viktig å presisere at selv om forestillingen oppledes noe uferdig på kritikerpremieren i Oslo, er det mye som kan gå seg til i løpet av flere måneders turne.

At Riksteatret tar med seg nysirkus rundt til små og store steder i det ganske land, er en fin 60-årsgave til dets publikum. At de våger å sette miljøproblematikk på dagsorden med brask og bram, er også et initiativ som vitner om et teater som våger å tenke nytt. For at Ellen Horn og kompaniet hennes har mot til å gå for det de tror på, er det ingen tvil om. Det setter vi pris på. Da blir også rommet for å prøve og feile mye, mye større.