Regi: Wim Wenders
Med: Sam Shepard , Sarah Polley, Gabriel Mann, Tim Roth, Jessica Lange, Eva Marie Saint, Tom F. Farrell, Fairuza Balk, Katie Goodman, Emy Coligado, Kristina Lankford, Rita Hutchinson, George Kennedy, James Roday, Jeff Parise, Tim Matheson m.fl.
Tyske Wim Wenders går i nærkontakt med det amerikanske uten å ta etter. Han formidler Hollywood-filmens myter og viser klisjeene, uten å bruke dem som det de er. Her er stereotypene kilder til refleksjon.
Kjølig
Wenders visualiserer etter Sam Shepards manus, slik han gjorde det i «Paris, Texas» for 22 år siden. Wenders og Shepards «Paris, Texas» er blitt historisk. Deres "Don't come knocking" blir neppe det. Den er klok og grundig, ironisk skarp, særdeles godt designet og bygget, og handlingen er begivenhetsrik nok til å være underholdende. I tillegg er filmen en musikalsk begivenhet.
Men den er ikke betagende.
Den er kjølig arkitektonisk. Overstilisert. Stereotype rollefigurer er tegnet med tykk penn. Det er ment slik, og meningen er sikkert godt begrunnet, men den gjør filmen interessant for tanken men litt ugripelig for følelsene.
Inn i solnedgangen
Det gjelder en westernskuespiller som går lei. Han har spilt og ridd roller i fritid og arbeid hele livet, og galloperer nå ut av bildet som en slags fortsettelse på ettermiddagens opptak i støv-sløret solnedgang.
Filmregissøren er forvirret, produsenten fortvilet og forsikringsmannen rasende. Mens vår mann, cowboyen som spilles av sin egen forfatter Sam Shepard, oppsøker sin mor for første gang på 30 år.
Så finner han ut at den ene av kjærestene han forlot i hjembyen var gravid da han reiste. I tillegg undrer og irriterer han seg over en ung kvinne som stadig innfinner seg i hans nostalgiske tilværelse... bærende på en urne. Han får vite at hennes mors aske er i den - og at Howard kanskje kjente moren...
Kulturnytt, NRK P2, 15. juni 2006