NRK Meny
Normal

Sterkt og grunnleggende om europeisk massemord

Den amerikanske historikeren og Yale-professoren Timothy Snyders bok "Dødsmarkene. Europa mellom Hitler og Stalin" fra 2010 kommer nå på norskpå norsk. Ei viktig og skjellsettende bok.

Timothy Snyder
Foto: forlaget

Omslaget på den norske versjonen av Timothy Snyders ”Bloodlands. Europe Between Hitler and Stalin” (2010), ligner kartillustrasjoner med dramatisk, skyggelagt overtekst slik de gjerne så ut i filmer fra 40- og 50-tallet. Assosiasjonen er villedende og meningsfull på samme tid. Villedende, fordi ”Dødsmarkene. Europa mellom Hitler og Stalin” er svært langt fra å være underholdende. Meningsfull, fordi innholdet i denne boka mer dramatisk enn noen filmregissør kan mane fram: ”Dødsmarkene” er uten sammenligning den mest brutale, den dypest rystende og mest gripende framstilling jeg har lest av europeisk historie fra mellomkrigstid og Den andre verdenskrigen. Årsaken ligger først og fremst i Timothy Snyders fremgangsmåte i den nitidige jakten på ny sannhet – uten kompromiss eller føleri.

Dødsmarkene
Foto: forlaget

Ofrenes geografi

Det Snyder her kaller dødsmarkene, det rommet boka opererer i, ”dannes ikke av imperiers politiske geografi, men av geografien til de menneskelige ofrene”. Denne geografien strekker seg fra Østersjøen til Svartehavet og fra Moskva til Berlin, eller med forfatterens ord; det er ”områdene der størsteparten av jødene i Europa levde, der Hitler og Stalins imperieplaner overlappet hverandre, der Wehrmacht og Den røde hær kjempet, og der det sovjetiske NKVD og det tyske SS konsentrerte sine styrker”. ”Det er simpelthen området der Europas mest morderiske regimer utførte drapene sine”.

Nytt materiale

Snyder har arbeidet fram og systematisert store mengder nyere forskning og arkivmateriale som er blitt tilgjengelig etter Murens og Sovjetunionens fall – elementer som ikke er satt sammen på denne måten før. I tillegg kommer en lang rekke vitnesbyrd fra mennesker som de siste par tiårene har begynt å fortelle eller har gitt tilgang til skriftlige minner og andre dokumenter fra familie eller venner som opplevde de redslene som er Timothy Snyders tema. Han skriver nemlig ikke om døde soldater i strid, om tapte eller vunne slag eller stridsvogner i gjørmehav. Han skriver heller ikke om holocaust som sådan.

Massemord som politikk

Snyder skriver om overlagt, politisk begrunnet massemord, om deportasjon og planlagte sultkatastrofer, om Hitler og Stalins nedslakting av sivile – fra den første organiserte sultkatastrofen i Ukraina tidlig på 30-tallet, via Stalins store terror til nazistenes nesten helt gjennomførte Endlösung. Mot slutten av boka skriver Snyder; ”Fjorten millioner er det omtrentlige antallet mennesker som ble drept av forsettlig politikk for massemord utført av Nazi-Tyskland og Sovjetunionen på dødsmarkene”. Og da snakker han stadig om sivile; jøder, polakker, ukrainere, baltere, russere. Og krigsfanger. Skyting, gassing, utsulting.

Tunge tall

Det er mange tall i denne boka, nesten alle teller omkomne og drepte. Det vondeste med tall i en slik sammenheng er at man ingenting kan gjøre med dem. Når de først er etablert, står de der. Bare ett eksempel; 682 692 registrerte dødsdommer under Den store terror i Sovjetunionen: 1937 og 38, langt de fleste i Ukraina. Tallene er basis, de er like uomgjengelige som de er groteske. Det er på dem Snyder bygger sine refleksjoner og trekker konklusjoner – ofte skjellsettende.

Sannhet fri fra politikken?

”Er sannhet bare en konvensjon av makten, eller kan det frembringes sannferdige historiske redegjørelser som motstår politikkens gravitasjon?” Dette spørsmålet stiller Timothy Snyder i bokas forord og peker på at Nazi-Tyskland og Sovjetunionen var prosjekter som forsøkte ”å beherske historien selv”: Sovjetunionen; ”en marxistisk stat der lederne utropte seg selv til historiens vitenskapsmenn”, nasjonalsosialismen; ”en apokalyptisk visjon om total forvandling, en forvandling som skulle gjennomføres av menn som mente at vilje og rase kunne fjerne byrdene fra fortiden.”

Mål og middel

Mange har ment, skriver Snyder, at nazi-regimets forbrytelser er så store at de bør bli stående ”utenfor historien”. Det, fortsetter han, er et problematisk ekko av Hitlers eget syn; at viljen seirer over sannheten. Andre har ment at Stalins forbrytelser, selv om de var grusomme, kan rettferdiggjøres av målet, behovet for å skape eller forsvare en moderne stat. Dette minner igjen om Stalins eget syn; ”at historien bare har én kurs, som han forsto, og som rettferdiggjør hans politikk når en ser tilbake”. Og; ”Uten en historie som bygges opp og forsvares på et helt annet grunnlag, vil vi se at Hitler og Stalin vil fortsette å definere sine egne gjerninger for oss”.

Grunnlag

Dette resonnementet gir et grunnlag som formulerer Timothy Snyder i tre punkter: 1) Ingen hendelser i fortiden står utenfor historisk forståelse eller utenfor rekkevidden av historiske undersøkelser, 2) han reflekterer over aktørenes muligheter for å gjøre alternative valg og det ”aksepteres at nettopp valg er en ureduserbar realitet i menneskelige anliggender” og 3) han retter ”systematisk kronologisk oppmerksomhet mot all den stalinistiske og nazistiske politikken som drepte et stort antall sivile og krigsfanger”.

Helhet

I flere tiår, påpeker Snyder, har den nasjonale historieskrivingen – jødisk, polsk, ukrainsk, hviterussisk, baltisk, russisk – ”vegret seg for å forstå grusomhetene på bakgrunn av samspillet mellom nazistene og sovjeterne”. Oppmerksomhet som rettes mot en enkelt forfulgt gruppe vil, uansett hvor godt gjennomført den er faglig, vil mislykkes i gjøre rede for det som skjedde mellom 1933 og 1945, skriver Snyder. Hans grep og metode blir derfor å sette delene sammen til en helhet, en som lar begivenhetenes innvirkning på hverandre blir tydelig.
Slik blir denne boka en framstilling som langt på vei løser opp forventningene om at høyre-/venstreinndelingen av konfliktenes politiske sider skal gir svarene.

Endlösung

Paradoksene – historiske, politiske og menneskelige – står i kø. Snyder binder dem sammen og lar refleksjonen omkring dem bidra til helheten og forståelsen.
Utviklingen i nazistenes syn på hvordan ”den endelige løsningen” av ”jødeproblemet” skulle skje, er ett eksempel på dynamikken i Snyders framstilling: Før 1941 var over, skriver han, hadde de tyske lederne vurdert fire ulike varianter av løsning: I 1939 forlot de planen om et reservat øst i Polen fordi det ble for komplisert og lå for nær det såkalte Generalguvernementet. Planen om å flytte jødene til områder øst i Sovjetunionen falt i fisk i 1940 fordi Stalin ikke ville samarbeide. Prosjektet med å deportere Europas jøder til Madagaskar måtte oppgis senere samme år, fordi Storbritannia behersket sjøfarten og erklærte krig i stedet for å samarbeide. Så; i november 1941 ble det klart at de ikke kunne tvinge sovjeterne til samarbeid – tyskerne hadde ikke klart å eliminere den sovjetiske staten. Invasjonen av Sovjetunionen ga ingen ”løsning”; den forverret det jødiske ”problemet”: Det territoriet Tyskland hadde erobret etter invasjonen i juni 1941 var også det området i Europa som hadde størst jødisk befolkning. Verre ble det da krigen i øst ikke ble den raske lynkrigen Hitler hadde lovet: ”Den femte og endelige versjonen av Endlösung var massedød”. I nazistenes språk forandret begrepet omplassering betydning – fra å være beskrivende (flytting, deportasjon) til å bli en eufemisme, en forskjønnende omskriving av den morderiske realiteten.

Sammenligning

Snyders sammenligninger mellom nazistenes politikk og den som ble ført i og av Sovjetunionen er like slående som de er skremmende. Framfor alt er de konstruktive og gir viktige bidrag til ny forståelse av det skrekkveldet som bølget fram og tilbake over dødsmarkene mellom 1933 og 1945.
Timothy Snyder kler all totalitær samfunnsorden naken. Det er bokas kanskje viktigste bidrag, i ei tid da vi må forstå det totalitære på nytt.