Det er det svarteste kapitelet i Australias historie som fortelles i filmen Rabbit proof fence. Fra 1905 frem til 1971 ble halvkastebarn av urinnvånerne systematisk tvangsskilt fra foreldrene og plassert på anstalter.
Fratatt sin kultur
Barna skulle lære seg den hvite manns levesett og ble opplært til tjenere i hvite husholdninger. Dette var et ledd i myndighetenes politikk som hadde som mål å utradere halvkastene og frata aboriginals sin kultur, språk og egenverd. Den stjålne generasjonen kalles disse barna, og filmen er basert på den sanne historien til tre småjenter som ble kidnappet av myndighetene i 1931.
Kadaverdisiplin
Molly, Gracie og Daisy blir brutalt revet vekk fra familien, og hjemmet i den lille utposten Jingalong, lastet på en bil og kjørt av gårde til en leir med beinhard disiplin. Jentene beslutter å rømme. De legger ut på en flere hundre mil lang tur gjennom en nådeløs villmark og livnærer seg av hva de finner i naturen.
Hele tiden med en sporfinner og en politimann i hælene. For å finne veien hjem navigerer de langs gjerdet som skal holde kaninene ute, sultne, tørste og stadig nærmere utmattelsen. Men med en utrolig besluttsomhet og overlevelsesevne.
Skapt debatt
Rabbit proof fence har selvfølgelig vekket pinlig oppsikt og debatt i Australia. Filmen er både et sosialt dokument, en politisk anklage og en gripende historie. Kenneth Branagh spiller oppsynsmannen som verken er ondskapsfull eller sadistisk, han tror rett og slett på myndighetenes politikk. De innfødte skal hjelpes enten de vil eller ikke.
Stjernene i filmen er ikke Branagh, men de tre småjentene som knapt hadde satt sine ben i en kino før. De gjør en overbevisende skuespillerbragd av det sjeldne.