Av .
Det er noen beskjeder du håper du aldri får her i livet. Som for eksempel: "Denne prostataen her tror jeg vi skal ta en nærmere titt på ved hjelp av en ekstremt smertefull undersøkelse."
Eller, enda verre: "Du må bytte kontor."
Kontortur
Forrige gang jeg byttet kontor, og for så vidt også jobb, var i 2003. Jeg lokket min kompis Tore med meg ned i sentrum i sekstiden om kvelden for å bruke en times tid på å rydde ut. Klokken ni bestilte vi pizza, og ti over halv tre om natten kjørte vi sju banankasser med allehånde gjenstander og trykksaker hjem på loftet hans for oppbevaring, siden det ikke var plass hjemme hos meg.
Det er fremdeles ikke plass hjemme hos meg. Og samboeren hans hilser fremdeles ikke på meg.
Nå skal jeg bytte kontor igjen. Jeg mottok nyheten med omtrent samme sinnsstemning som en pedofil kinesisk falskmyntner, som fra cellen hører den lokale guvernøren holde tale om at silkehanskene skal av i strafferettspleien.
Ingen papirløsning
En gang i tiden var det en jubelidiot som oppfant uttrykket "det papirløse kontor". Vel, jeg kan bare konstatere at det papirløse kontor har vært en like stor suksess som det papirløse toalett.
Jeg har så mye papir i mine skuffer og skap - og for den saks skyld også øverst på gulvet - at hvis det ble resirkulert, kunne man trykket en rapport om korrupsjonen i EU på det, og likevel hatt plenty til overs.
Det hjelper heller ikke at jeg jobber i et forlag. Jeg tipper vi utgir sånn rundt regnet 20 månedsblader. Alle disse utdeles i posthyllene våre. Og bæres med et sukk videre inn i hiet mitt. Så kan du gange dette med 12 måneder i året og igjen med de tre årene jeg har jobbet her.
Det vil si at om du besøker meg på jobben, og jeg sitter i møte, så har du 720 forskjellige blader å velge mellom mens du venter. Jeg våger å påstå at dette slår en hvilken som helst velassortert tannlege med god margin. Og at møtet mitt skal være ualminnelig langt før du begynner å kjede deg.
Donald er jo forresten et ukeblad. Jeg syntes 720 hørtes litt lite ut...
Lapper for evig
En ting som sinker ryddingen før flyttingen betraktelig, er alle de små gåtene som åpenbarer seg hele tiden. For eksempel fant jeg i går Aftenpostens morgennummer for mandag 6. juni 2005.
Det slo meg umiddelbart at jeg neppe ville tatt vare på akkurat denne utgaven om den ikke inneholdt en eller annen artikkel det var maktpåliggende å bevare for etterslekten. Derfor brukte jeg en time på å lese denne avisen. Uten å finne noe som helst av interesse, bortsett fra at George Orwells fremtidsroman "1984" kom ut 6. juni i 1949.
Så fant jeg en gul post it-lapp med navnet "Runar H. Hvitsand" og adressen til Kristiansund karosseriverksted. Jeg brukte noen fruktesløse minutter på å prøve å rekonstruere hvorfor jeg mon skulle etterspørre biloppretting på Nordvestlandet, og hadde ikke engang hjerte til å kaste lappen selv om jeg ikke kom på det.
En Amundsen i skapet
Og det er er klart, når du har ca 1.000 trykksaker på et kontor og bruker halvannet time på å kaste en avis og legge til side en post it-lapp, da sliter du.
Tidligere i dag ramlet faktisk Roald Amundsen ut av et skap jeg åpnet, og jeg spanderte mesteparten av formiddagen på å oppdatere ham på verdens gang siden han forsvant i 1928.
Nå lurer jeg på om jeg rett og slett må ty til ildspåsettelse, eller kanskje min kompis Tore.
Jeg sendte ham faktisk mail om flyttingen for en uke siden, men venter ennå på svar.
