Hør:
Dagdrømmer
-Den som hadde hatt sitt eget tv-show, sier Ella til journalisten Nat Hentoff i Down Beat i februar 1955: - Du vet: - Jeg får aldri sjangsen til å synge melodier som har kraft i seg til å nå opp på Hit-paraden. Jeg drømmer om å få mitt eget tv-show, kanskje invitere publikum hjem til meg, vi kunne synge noen sanger sammen, kanskje ta sangen to ganger, i forskjellig tempo og se hva som skjer. -Jeg kan jo danse også og vi kan finne på nye reklametekster underveis, i stedet for å sende de samme reklamesnuttene hele tiden.. men du vet, jeg dagdrømmer vel..
Swing
Om swing-epoken kan man si at musikken var folkelig, den appellerte ikke til annet enn underholdning og sto etterhvert for sytti prosent av amerikansk underholdningsmusikk. Ella Fitzgerald kommer inn i jazzhistorien i samme øyeblikk som musikkbransjen etterhvert blir styrt og bestemt av en liten elite:
The Music Business. Dette er en epoke som har blitt fortolket og kritisert av filosofer - kunsten blir til en vare, et produkt som kjøpes og selges. Man tenker naturligvis på Marx, men hva skjer om man legger Nietzsches kulturkritikk til grunn for undersøkelsen?
Hamlet
En nedslående innsikt om virkeligheten leser Nietzsche ut av sine studier av den greske tragedien. Han bruker Hamlet som eksempel: Den som ser inn i tilværelsens dypeste og siste grunner ser at ingen forandring nytter. Det er det som lammer Hamlet, han er ikke redd for å handle, ikke bekymret for å feile, men han ser - nettopp i hodeskallescenen - at dypest sett er det nytteløst å handle - fordi det vesentlige, nemlig det onde, smerten, lidelsen, tilhører tilværelsens grunnbestanddeler. Det k a n man ikke forandre på. Derfor blir handling overfladisk.
Likevel handler Hamlet. Som om det nytter. Der ligger den filosofiske visdommen hos Nietzsche: Handling mot "bedre vitende". Det hører med til menneskets verdighet å etterstrebe det gode - trass i innsikten om at lidelse og blind ondskap ligger på lur og rammer tilfeldig.
Improvisasjon
Det er snodig, noen vil si søkt - men på en måte bidrar Knut Borge til å forløse et filosofisk poeng med sitt musikkvalg. Han lar oss høre Ella Fitzgerald i et opptak fra vestberlin i 1960. Hun synger Brecht/Weill's Mackie Messer, Mack The Knife som på den tiden var en hit med Louis Armstrong og Bobby Darin. Og så glemmer hun teksten. Midt i sangen stikker Dionysos ut kloven sin - og fortsettelsen av historien om Mack The Knife blir borte fra Ellas bevissthet. Hva gjør hun? Jo hun leverer en genial improvisasjon, rimer, finner på ny tekst, flørter med publikum som tydelig signaliserer at de elsker å bli forført av Ella. Så populær ble denne improvisasjonen at Ella Fitzgerald etterhvert tok den med i sitt faste repertoir - en Mack The Knife - uten tekst, - med improvisert slutt.
Og så da?
Tja. Kan man si at å kunne improvisere er en overlevelsesstrategi i en verden der farene ligger på lur når man minst venter det? Overser filosofene - Nietzsche inkludert - denne evnen?
Tenk sjøl.
Musikken
Knut Borge har en heldig hånd med musikkvalget i Studio Sokrates.Denne gangen har han funnet to klassikere med Ella Fitzgerald:
1: Tittel : LULLABY OF BIRDLAND
Kompon. : SHEARING, GEORGE (USA)
Komp-år : 1952
Tekstf. : FORSTER, B Y (USA)
Utøver : FITZGERALD, ELLA (USA) (VOK) + SY OLIVER & HIS ORCH Innspilt: 19540604 Utgitt: / 1998 Tid: 0249
Platetit: THE BEST OF ELLA FITZGERALD
Merke-nr: GRP 16592
2:Tittel : MACK THE KNIFE
Kompon. : WEILL, KURT (TYSK) (USA)
Komp-år : 1928
Tekstf. : BLITZSTEIN, MARC (ENG T) + BRECHT, BERTOLT(ORIG T)
Utøver : FITZGERALD, ELLA (USA) (VOK)
Innspilt: 1960 Tid: 0513
Platetit: MACK THE KNIFE - ELLA IN BERLIN
Merke-nr: VERVE 825 670
Studio Sokrates, lørdag 15. september 2001
