Vi gaper kanskje
over for mye i ukens utgave av Studio Sokrates: Harlem versus Broadway, proletar mot kapitalist, arbeider mot borger, fritenkere mot konservative teologer og deltaker mot tilskuer. Emnene er så svære at Sokratestrioen bare hadde et fjollete smil å bidra med da vi kom ut av studio etter opptak.
Utgangspunktet denne uken er en setning fra den danske forfatterinnen Dea Trier Mørch:
«Det nye skjer når den som er tiltenkt tilskuerens rolle begynner å blande seg.»
Jeg tenkte at hennes perspektiv kunne utvides, kanskje man kan se de dominerende musikantene på Broadway, Gerschwinbrødrene, Richard Rogers, Lorenz Hart, Oscar Hammerstein som herrer med definisjonsmakt over den gode smak. Og «the Cats» oppe i Harlem, Parker, Gillespie, Monk, Miles, Errol Garner, Sonny Rollins – som «de som var tiltenkt tilskuerens rolle.»
Det hele skulle handle
om Karl Marx og Tadd Dameron, naturligvis. Men jeg var en smule bekymret. Da jeg studerte historie sa en lett indignert foreleser til meg: «Lars, du kan ikke tvinge Kong Sverre, Birkebeinerne og Erling Skakke inn i et enkelt marxistisk klassekampskjema! Da kommer du aldri til å begripe hva som foregikk!» Så jeg er skeptisk til marxistiske klassekampskjema. Ennå. Ikke har jeg skjønt hva som foregikk mellom Erling Skakke og Sverre Sigurdsson heller.
Men vi starter optimistisk og friskt med en liten filosofisk dram fra tysk åndsliv midt på attenhundretallet, den materialistiske forestillingen om at tenkning springer ut av samfunnsmessig praksis, at alt åndsliv har sitt opphav i materien. Så får de av dere som er interesserte høre ukens Studio Sokrates og tenke selv.
Nytt denne uken er at jeg legger Studio Sokrates ut på nettsidene, men uten musikk. Musikken finnes i en egen spilleliste på Spotify. To komposisjoner: «Dameron Stomp» og «For Europeans Only».
Her er spillelista:
