Den viktigste boken i 13 norske forfatteres liv

1. Åsne Seierstad

Da Åsne Seierstad flyttet til St. Petersburg hadde hun studert russisk og leste «Idioten» av Fjodor Dostojevskij både på norsk og russisk.

– Mens jeg gikk ved broene i byen, følte jeg meg litt som Dostojevskij. Leseopplevelsen ble veldig sterk siden jeg leste den mens jeg faktisk var der, på 1990-tallet mens byen fortsatt var grå og gammeldags. Det er min sterkeste leseopplevelse gjennom livet. Fyrst Mysjkin, som ble kalt idioten, er en person som hele tiden søker, men ødelegger for seg selv.

• Årets beste bok: Vigdis Hjorths «Arv og miljø».

– Når bøker blir satt under debatt, slik denne boken ble, måtte jeg lese den for å vite hva den handler om. Jeg kan ikke forstå kritikken hun har fått, for hvem har rett til å spørre forfattere intime spørsmål som «er dette sant?» Jeg synes det var rar kritikk, siden andre har sluppet unna med karakterer som er mye mer direkte hentet fra eget liv.

2. Espen Ytreberg

«Kranes Konditori» av Cora Sandel, eller Sara Fabricius som hun egentlig heter.

Romanen handler om en ulykkelig kvinne som sitter og drikker på Kranes Konditori sammen med en svensk raller som det er helt upassende å henge med.

– Hun vokste opp i samme by som meg, Tromsø. Boken handler om min by og mine folk. De som ikke er fra Nord-Norge tror gjerne at nordnorske folk er frigjorte, ville, naturfolk og storkjeftede, men det er ikke mine folk. De er borgerskapsfolk med stor sans for hva som passet seg og var opptatt av å holde seg unna upassende selskap.

– Det jeg spesielt liker er måten hovedpersonen blir sett gjennom borgerskapets tittende og kommenterende synsvinkel. Den kvinnelige hovedpersonen er både sterk, frustrert og disharmonisk. Hun får veldig store problemer med livet sitt i en tidsperiode hvor mulighetene ikke var så store for kvinner.

• Årets beste bok: «Livlegens besøk» av Per Olov Enquist

Den historiske romanen handler om en dramatisk begivenhet rundt 1770, da kongen av Danmark-Norge ble sinnssyk og ikke lenger kunne styre. En lege rett og slett overtok styringen en kort periode før det gikk veldig ille med ham også – han ble henrettet.

– Dette er en av de aller beste historiske romanene jeg noen gang har lest. Han zoomer fint ut og inn mellom fiksjon og historie. Det høres kanskje litt nerdete ut, men måten han gjør det på gir en mektig følelse av et historisk sveip.

3. Selma Lønning Aarø

«Elskeren» av Marguerite Duras handler om en kvinne som utvikler et erotisk forhold til en mann som skal gifte seg. Selv er hun fattig. Begge vet det er umulig.

– Da jeg var 18 år fant jeg denne i en bokhylle på fest, tok med og leste. Den fikk meg til å ville skrive selv. Språket i boken er det aller beste, spesielt den hudløse måten historien blir fortalt på. Det ligger en tristesse over det hele som gjør enormt inntrykk. Jeg har prøvd å kopiere hennes måte å skrive på.

• Årets beste bok: «Sirkus Maxim» av debutanten Siv Wyller

– Den er utypisk og spesiell, og det helt motsatte av debatten rundt virkelighetslitteraturen som vi har hatt i høst. Boken handler om et sirkus som er strandet i Sibir på 1980-tallet. Sirkusfolkene er veldig desperate, og ting i de personlige relasjonene kommer veldig godt fram. Den har et veldig godt språk. Den er så burlesk og fri, og står trygt og godt i all sin galskap.

4. Steffen Kverneland

Ragnar Hovlands novellesamling «Vegen smal og porten trang».

En av novellene handler om et utopisk bygdesamfunn uten tabuer rundt sex.

– Den var et feilkjøp. Moren min var med i Bokklubben Nye Bøker og hadde glemt å avbestille denne. På tegningene på omslaget var det et par som hadde samleie, fulle folk om ravet rundt og en mann holdt en høne i hendene. Jeg var 18 år og tenkte at norsk litteratur var noe opphøyd og kryptisk. Alt skulle være vanskelig tilgjengelig, og ingen skrev det de egentlig mente. Denne boken hadde derimot både banning, sex, fulle folk og gjenkjennelig vestlandsmijlø.

• Årets beste bok: «Vigdis Hjorths «Arv og miljø»

– Jeg har ikke fått lest den ennå, men det er merkelig at akkurat denne boken utløste virkelighetsdebatten. De føringene som ligger i det å benytte seg av virkelighet og levende modeller er noe som har opptatt meg i mange år, siden jeg jobber med selvbiografier.

5. Heidi Furre

Essaysamlingen «Fittstim»

– Jeg har sikkert lest den 100 ganger, første gang da jeg var 15 år og ikke forholdt meg til begrepet feminisme. Rundt millenniumsskiftet begynte en helt ny generasjon å kalle seg for feminister.

• Årets beste bok: «Den hvite byen» av Karolina Ramqvist

– Denne gangster-romanen med en nybakt mor, er intens og klaustrofobisk. Morsrollen er ofte portrettert som traust eller angstfylt i litteraturen, men her var det en mor som ikke ligner på de andre mødrene som jeg har lest om. Den har fine beskrivelser av amming og melkespreng. Språket er det beste, det er flotte beskrivelser av ekle ting, for eksempel en baby som leker med en mobillader.

6. Anders N. Kvammen

Han leste «Naiv. Super» av Erlend Loe rett etter videregående. Boken handler om kjærlighet og om å finne seg selv.

– Den traff meg i magen som en knytteneve. Den hadde bedre effekt enn noen selvhjelpsbok jeg hadde lest. Jeg identifiserte meg veldig med hovedpersonen – en mann i 20-årskrise, og følte at boken løste opp en del floker jeg selv hadde i livet. Jeg leste den om igjen senest i fjor.

• Årets beste bok: Tegneserieantologien «Scratches» av Joost Swarte og Hansje Joustra, med norske Lars Fiske og Bendik Kaltenborn

– Det er morsomt å se to norske tegnerne sammen med Swarte, som er en stor bauta innen tegneseriekunsten, og med storheter som Brecht Vandenbroucke. Alle historiene er utrolig inspirerende og jeg anbefaler den til alle som liker å lese tegneserier. Jeg er stolt over selv å si at jeg leser mest tegneserier.

7. Ivo de Figueiredo

Maurice Sendak barnebok «Til huttetuenes land»

– Dette er min første, sterke litterære opplevelse og den første gangen jeg stoppet opp og undret meg over noe jeg hadde lest. Spesielt replikken hvor Max skal seile av gårde fra Huttetuenes land og de store monstrene – huttetuene – sier «kom tilbake, kom tilbake. Vi er så glad i deg at vi vil ete deg opp». Nettopp det at man kunne være så glad i noen at man ville ete dem opp, syntes jeg var forunderlig da mor leste den for meg.

• Årets beste bok: Edvard Louis´ selvbiografiske «Voldens historie».

Boken handler om hans egen opplevelse av å bli voldtatt, mens sympatien ligger hos voldtektsmannen.

– Han har en veldig interessant inngang til å forstå samfunnet. Selv om jeg ikke er enig i alt han sier eller føler meg hjemme i det, synes jeg at han har et blikk på verden som jeg har lyst til å følge med på videre.

8. Päivi Laakso

Diktsamlingen «Dīwān över Fursten av Emgión» av Gunnar Ekelöf, illustrert av Lena Lena Cronqvist.

– Diktene er et bilde på hans indre liv som er inspirert av Midtøsten. Den gjorde veldig dypt inntrykk. Boken har fantastiske illustrasjoner, tegneren har levd seg sterkt inn i diktene.

– Forfatteren hadde en mor som led av depresjon og på den tiden hadde man ikke terapeuter, som vi har i dag. Derfor laget han nok diktene i stedet. ​

• Årets beste bok: «Vigdis Hjorths «Arv og miljø»

– Jeg kjenner nå at jeg blir nesten på gråten fordi den treffer så godt. Den er så allmenngyldig. Jeg synes at måten media har tatt tak i den, reduserer opplevelsen av den. Når jeg leser den, må jeg ikke tenke på det. Det er en fantastisk bok.

9. Walid al-Kubaisi

«Siste jul i Kairo» av Lars Akerhaug

Det handler om de kristne i Midtøsten og hvordan denne minoriteten er truet av majoritetssamfunnet som er muslimer.

– Til tross for at det finnes mange eksperter, er det ingen som har skrevet en slik bok før. De fleste vil ikke skrive at muslimene noen ganger er stygge mot andre. Denne boken forteller meg at vi må se virkeligheten.

• Årets beste bok: «Norske tenkemåter» om det såkalte «godhetstyranniet».

I denne sakprosaboken forsøker forfatteren Terje Tvedt å beskrive det han mener er norsk elitementalitet.

– Boken åpner et vindu mot en verden som jeg kjente, men ikke hadde ord for, nemlig hvordan nordmenn og den politisk korrekte offentligheten tenker og hvilke elementer som bestemmer verdiene som avgjør nordmenns holdninger. Dette er en viktig bok fordi den kritiserer måten nordmenn tenker på.

– Det som har sjokkert meg mest er den ensidige partiske måten som preger den norske mentaliteten.

10. Jens M. Johansson

«Lysår» av James Salter. Boken handler om et ekteskap som går i oppløsning.

– Den har jeg lest mange ganger, noe jeg vanligvis ikke gjør. Jeg leste den først på engelsk, og opplever nye nyanser i språket hver gang. Boken har hatt stor betydning for min egen skriving, som at det vanlige livet er godt nok å skrive om.

• Årets beste bok: «Winter i verdens rikeste land» av Janne Drangsholt

– Den er hylende morsom og dessuten veldig skarp, klok og rørende. Det er vanskelig å være morsom uten å miste det rørende, men hun klarer dette og blander inn smarte analyser gjennom hovedpersonen sin. Jeg synes det er viktig å ta humoristisk litteratur på alvor.

11. Monica Isakstuen

Barneboken «Jeppe Jansens sjiraff » av Odd Eidem.

Den handler om en liten sjiraff som dukker opp i hagen til 100 år gamle Jeppe Jansen, som ikke lenger forstår meningen med livet eller ser gleden i noen ting lenger. Sjiraffen gråter og to dråper renner ut. De to reiser rundt i verden.

– Det er en dragkamp mellom det positive og det negative. Den har helt fantastiske tegninger og er original. Jeg husker veldig godt tegningene fra jeg var liten, spesielt den sinte vanndråpen som motvillig redder et barn i Afrika og den blide vanndråpen som alltid synes alt er bra.

• Årets beste bok: «Dammyr» av Victoria Kielland.

– Boken er både rasende og varm og en kjærlighetserklæring til Fredrikstad. Den er skrevet rasende og desperat om ungjenta Eurora som leter etter mening, hun onanerer, og er en frustrert ung jente i en liten by. Det historiske gjennom alle tider binder det hele sammen.

12. Nina Lykke

Elena Ferrantes «The Days of Abandonment», som er i ferd med å bli oversatt til norsk.

– Jeg har lest den på dansk som «Forlatte dager» i tillegg til den engelske. Denne boken vender jeg alltid tilbake til. Det fine er at du kommer rett inn i situasjonen, det er deilig å være i gang med en gang.

• Årets beste bok: «Håndbok for vaskedamer» av Lucia Berlin

– Hun har et språk jeg kjenner meg veldig igjen i, for når man skriver, blir man sær og mister på en måte seg selv som leser. Før slukte jeg alt og gledet meg. Nå er det så deilig å lese en bok som funker fra første bokstav. Jeg har lyst til å lese den om igjen.

13. Janne Stigen Drangsholt

«The Road» av Cormac McCarthy.

I en postapokalyptisk tid hvor menneskene er mest opptatt av å lete etter mat, er en far og sønn de eneste igjen i verden som har kjærlighet til hverandre.

– Jeg leste den mens jeg var på forskningspermisjon i USA og pleide å sitte på lekeplassen mens barna lekte. Hele tiden mens jeg leste, kikket jeg opp og fikk en sterk fysisk reaksjon, en følelse av at nå må vi rømme.

• Årets beste bok: «Nei og atter nei» av Nina Lykke.

– Jeg liker måten hun diagnostiser samtiden gjennom tre forskjellige perspektiver. Jeg ble mest fascinert av karakteren Ingrids redsel for noe som kan komme til å skje. Hun har en udefinert frykt som jeg tror mange kjenner seg igjen i, fordi vi har det så godt at vi blir rett og slett redd for å miste det.

• Hør: Forfatterne diskuterer sine egne bøker som de har gitt ut i år, i bok-maratonsendingen Årets Bøker .