Utsøkt om voksen kjærlighet

Inge er en kvinne på noen og seksti som priser gleden i bydelens minst tostemte damekor og er tilfreds med jobben som sydame med verksted hjemme i det gode samliv med Werner gjennom 30 år. Han har sine voksne barn, hun sine. Men så kommer en mann i 70-årene med ei bukse som trenger reparasjon.

Det utvikles en historie om voksen kjærlighet og menneskets komplekse natur, i en film som speiler Øst-Berlin 18 år etter at DDR gikk i oppløsning. Speilbildet er rikt og reflekterende.

U-bahn, Berlins undergrunnsbane, går forbi kjøkkenvinduet som før, og i stuen dyrker Werner sin lidenskapelige toginteresse med Inges barnebarn som motiverte tilhørere. Han spiller LP-platen med lyd av damplokomotiver i Deutsche Reichsbahn.

LP-plate med lokomotivlyd, et surrealistisk tilfelle. I DDR var det virkelig. Referansen til denne vinylplaten og lidenskapen for tog sier noe om regissør Andreas Dresens fine observasjonsevne.

Jeg kan legge til litt egen informasjon: Platen, med 24 spor, ble utgitt av forlaget Litera i 1978. 24 lokomotiv – med byggeår fra 1892 til midt på 1950-tallet – starter, kjører, tuter og stopper. Like før DDR og Forbundsrepublikken gikk sammen i valutaunion for nå 19 år siden, ble restopplaget av LP’ene solgt ut for 5 østmark, rundt 10 norske kroner – i musikkbutikker. Det er nettopp denne platen spiller Werner for Inges barnebarn i filmen «Den niende himmel».

Den niende himmel er høyere enn den sjuende. Kvinnen som ikke har behov for å bryte ut av noe som helst, prøver, men klarer ikke stanse den nye kjærligheten. Den må gå sin gang.

Vi kan tenke oss utviklingen hvis hun hadde fulgt sin datters råd om ikke å si noe til Werner, og fortsatte å møte sin store kjærlighet i smug.

Filmen er tenksom og legger inn en del momenter til diskusjon, men den konkluderer ikke. Vi oppsummerer ikke, vi heller. Vi tenker videre. Det vesentlige er at vi opplever. Det er en sterk opplevelse. «Den niende himmel» løfter oss. Den er en utsøkt film i alle deler og detaljer.