Karen Frøsland Nystøyl
kulturnytt@nrk.no
Forestillingen Svartediket ved Den nationale scene i Bergen er et eksperiment: Hva skjer om en blander black metal og musikal? Svaret er rockeopera – eller Which witch på Black Metal-vis.
Barnedrap
Noen ting hører hjemme i mørket. På Den nationale scene i Bergen lyssetter de en av de mest myteomspunne og mørkeste musikkuttrykkene og gir det musikalform.
Svartediket er verdens første Black Metal-musikal med handling fra Svartediket – nå et populært turområde i Bergen, men forbundet med historier og myter om barnedrap i tidligere århundrer.
Historisk
Historien i musikalen utspiller seg på starten av 1800-tallet. Skrekk og frykt forbindes med Svartediket, og grufulle historier dukker opp, alle med tilknytning til mer eller mindre uforklarlige forsvinninger i og rundt diket.
Historisk stemmer dette, i alle fall delvis. Barn av prostituerte og andre fattige forsvant i nattens mulm og mørke og endte ofte sine liv i Svartediket i Bergen allerede fra hansatertiden. Handlingen i Svartediket baserer seg på historisk materiale og på dagbøkene til Dyve Deinaren, den kvinnelige hovedrollen i stykket. Hun har allerede mistet ett barn og snart forsvinner ett til.
Dyve og hennes mann Deinar er hovedrollene i stykket. Datteren Dine forsvant i diket for noen år siden, og stykket åpner med at de har fått en sønn. Preget av speilet i diket ønsker ikke Deinar å døpe barnet hos den onde presten Tarlebø, og barnet forsvinner i skogen. Resten av stykket handler om jakten på barnet, samtidig som det avslører hva som egentlig skjer i skogen rundt diket – og pastor Tarlebø avdekker samtidig sitt sanne jeg.
Kompromiss
Musikalen er skrevet av Arild Brakstad. Tekstlig er forestillingen midt på treet med mange halvrim, spesielt i sangene. Kompet er tett og godt, men hard og skremmende Black Metal blir dette aldri. Det skyldes musikalelementene. For en musikal og en teaterfremføring i det hele krever tydelig tekst og tydelig handling.
Dermed får store deler av det musikalske et rockeopera-preg – noe det nødvendigvis må få for at stykket skal bli forståelig for et publikum som ikke kjenner Black Metal-sjangeren så godt. Men dette ufarliggjør også sjangeren. Musikken blir aldri virkelig skummel, volumet er aldri så høyt at ikke et eldre teaterpublikum vil tolerere det, med andre ord: Uttrykket må dempes.
Og når Black Metal må dempes, da mister det sin kraft. Til tider parodierer stykket sjangeren – kanskje særlig gjennom rollefiguren Massken, som blir nærmest som en ufarlig og liten, ond gnom som hopper rundt på scenen. Selv om det er et mørkt stykke, vil en musikal alltid være en utenpåsjanger, den vil aldri klare å dykke virkelig ned til noe hardt og ondt, og det handler om hvordan sjangeren i seg selv er.
Heimdall den eneste skumle
Men en ting skal de ha: Når Kristian Espedal som Heimdall entrer scenen, viser han oss litt av hva Black Metal-sjangeren faktisk innebærer. Han er den eneste skumle i stykket der han står som en hvitkledd Saruman fra Ringenes Herre med mørk stemme og typiske Black Metal-skrik. Først da nærmer musikalen seg det den gir seg ut for å være.
Samtidig må det nevnes at Kristian Espedal har en enkel og liten rolle. Skulle han vært mer på scenen, måtte han hatt mer å spille på, og kunne fort falt gjennom. Men her balanserer det akkurat riktig.
Ufarlig
Scenografien på Småscenen utnytter scenerommet og skaper dybdeeffekter, slik at vi kjøper båten som ror over diket. Skogen er godt laget med metalltrær som kan flyttes frem og tilbake. Det brukes tåke, strobelys, stemmeekko og kraftige fargeeffekter over en lav sko. Effektbruken kler stykket, men vi blir aldri redde. Utenpåondskap kan man like gjerne le av.
Prosjektet med å forene de to sjangrene mange har et elsk-hat-forhold til, er for så vidt interessant, men det gjør ikke Black Metal-sjangeren godt. Den er aldri ment å være stueren. Det blir til tider noe komisk over hele historien, og teksten kunne med fordel vært bedre.
Og det går, musikal-tradisjonen tro, bra til slutt. På et vis. Det hadde det ikke gjort hvis Black Metal-sjangeren hadde trukket det lengste strået.
Den nationale scene, Småscenen
Svartediket
Av Arild Brakstad
Medvirkende: Sigurd Sele, Siren Jørgensen, Stian Isaksen, Gerald Pettersen, Kristian Espedal m.fl.