Den fortapte Peer

Sigrid Strøm Reibo er årets Peer Gynt-regissør på Gålå. Hun har plassert Peer som en mann som eldes i våre dager. Det gjør Peer til ungdom på 60-tallet. Det er duket for fest på lokalet.

Fornøyelsespark

Publikum på Gålå ønskes velkommen til en fornøyelsespark under bygging. Gyntiana frister med pariserhjul og discounts på de mange plakatene som er hengt opp. Det skriker halvferdig mot det vakre landskapet ved Gålåvatnet. Som alle andre «gyntske» vyer blir det ikke fullført.

Den unge Peer, spilt av Jakob Oftebro, innleder med et bukkeritt verken hans mor eller publikum blir overbevist av. Det skyldes både at teksten spiser seg selv og en Peer som vet han serverer en lunken løgn ikke engang hans kjære mor tror på. Så han henger henne opp på en spiker på veggen og stikker på bruderov.

Såpebobler

Det er langt mellom bunader og hallingkast i denne Peer Gynt-versjonen. I stedet vandrer Peer rundt i Converse-sko og jeans, ulik sine pastellkledte 60-talls-medspillere. Han hører ikke hjemme noe sted, og han åpner seg heller ikke opp. I stedet drømmer han, bygger seg luftslott av tomme ord. I store tablåer bygges drømmene hans opp, og de sprekker som såpebobler. Kontrasten mellom storvokste fantasier og en stakkarslig og ensom Peer er effektivt iscenesatt av regissøren. Hun frister med farger og fest, men bak lurer hun med en sylskarp nål, klar til å stikke hull på enhver drøm. I tomheten som oppstår høres nåtidens luftslott-ekko: sorry, Peer. Ingen tillit. Ingen likes.

Våre dager

Det visuelle aspektet tar tilskueren gjennom hoftevrikkende 60-tall og kokainsniffende 80-tall. I Kairos kaos eksploderer og ryker det, og Begriffenfeldt har et TV-team på slep. Iscenesettelsen er total når Peer kutter strupen for åpen scene og et stort antall mobilkamera. Tilbake står den gamle Peer, og etter hvert kommer Gyntiana til live som en vrengt fornøyelsespark. Den er full av spøkelser fra hans fortid. Den gamle Peer Gynt bærer med seg en jordet tekst og gir Ibsen tid til å klinge. Det gir en sterk tilstedeværelse, blant annet i møte med Knappestøperen. Her må det bære eller briste – om det ikke allerede er for sent.

Det gyntske tap?

Å være seg selv er seg selv at døde, sier Knappestøperen til Peer. I grepet med to Peer-er gis dette en mulighet. For er det egentlig slik at Peer kommer hjem til Solveig, eller er også det en drøm? Det er slett ikke alltid hun venter på ham – det gjør hun her, om det ikke bare er et konstruert minne. I sluttscenen med Solveig står den gamle og ser de to unge forenes. Men er det egentlig en gyntsk tapserfaring vi ser? Bildet av hva de to kunne blitt om Peer ikke alltid gikk utenom? Knappestøperen sier aldri farvel for godt til Peer Gynt. Hun kommer nok tilbake.

Uperfekt

Reibos Peer Gynt er best i andre del. Grepet med to Peer-er åpner opp for nyanser, og de kunstneriske valgene går ikke utenom kontrasten mellom luftslott og tom virkelighet. Lydbildet under musikalsk ansvarlig Simon Revholt har passelig mengde hint av Grieg smøget inn i et tidsriktig lydbilde.

Antihelten Peer står for verdier som renner ut i sanden, samtidig som det glimtvis er forståelig at han ikke klarer å passe inn: Samfunnet han tilhører er langt fra perfekt. Det skrøpelig uperfekte er Reibo god på å løfte frem.