David Gray ikke helt på høyden i badet. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
Idol-Ali gjorde Gray til norgesvenn i fjor med coverversjonen av ”Sail Away”. Låta åpnet konserten og dermed var lista lagt. Publikum var med fra første akkord.
VM-seier
Det virket også som briten var i usedvanlig godt humør etter seieren til England og videre avansement i fotball-VM.
Så hauser han på publikum og fortsetter i samme stil med ”Something I don’t know” (hvis refreng ligner vel mye på ”Sail Away”). Dette kan bli bra.
Nerve
Deretter setter han seg ved pianoet og kjører i gang ”Life In Slow Motion”, tittelkuttet til fjorårsalbumet, og drar ned tempoet, men fortsetter å holde på spenningen.
Bandet han har satt sammen er imponerende velkomponert. Alle instrumentene, cello, perk, tangenter, gitarer og litt pling og litt plong har alle sine rettmessige plasser i det klare lydbildet.
Vondt
Det virker helstøpt og toppes av en meget stødig trommeslager, for øvrig med dagens mimikk, som bare må kommenteres. Det ser ut som han får dritvondt hver gang han treffer skarptromma, sånn inderlig vondt som om det er hjertet han treffer.
Men nok om det. Det er tross alt David Gray som er hovedpersonen her, og han klarer ikke helt å holde intensiteten oppe videre i settet.
Ute av form
Han slutter å kommunisere med publikum og virker litt uinspirert. Det er bare låtene som klarer å dra det litt i gang igjen, og det skulle bare mangle med klassikere som ”The One I love” og ”Babylon”.
Etter en time er det hele over, men publikum klarer å mase bandet inn igjen for ekstranumre. Det ble ingen høydare, men koselig nok med Gray i badet.