NRK Meny
Normal

Carmen og Mefisto

Hvor stor frihet kan en operaregissør ta seg? I ”Carmen” på Stuttgartoperaen er det nydiktning både av tekst og persongalleri? Er all nytolkning av det gode?

Carmen i Stuttgart

'Carmen' på Staatsoper i Stuttgart

Foto: Sebastian Hoppe

Anmeldelse av "Carmen" og "Norma" på Staatsoper Stuttgart.

I operahuset i Stuttgart begynner det med slutten. Carmen ligger livløs foran José som sitter i godstolen sin og ser på TV. Men på skuldrene hans sitter en grønnkledt skikkelse, en blanding av klovn og djevel.

Strindberg

Etter hvert våkner Carmen opp, og spillet utvikles fram mot den tragiske slutten der José dreper Carmen i sjalusi. I sluttbildet er vi tilbake til begynnelsen. Kjønnskampen, lysten etter å eie den andre, også med vold, er et evig kretsløp. Dette er Strindberg med musikk.

Men underveis er mye annerledes enn vi er vant til. Den andre kvinnen, Micaëla, gudsordet fra landet, er pågående og frister Jose med kroppen sin. Det er Micaëla som slåss med Carmen og ikke fabrikkjentene.

Fra Carmen

José i TV-stolen sammen med en usedvanlig tøff Micaëla og den grønnkledte bak dem.

Foto: sebastian hoppe

Nydiktning

En helt ny drivkraft i dramaet er den grønnkledte. Regissøren Sebastian Nüblin kaller ham Josés mørke side, som her får en fysisk form.

”Replikkene er tilpasset den sceniske handling”, heter det i programmet. Men bak denne forsiktige informasjonen skjuler det seg nydiktning fra regissørens side for å beskrive det djevelske hos José og hans grønne venn, som hos paret Faust og Mefisto.

Regiteater

Nye personer på scenen som gode og onde ånder og som dukkefigurer har vi sett mye av de siste årene fra tyskspråklige scener som Berlin og Salzburg. Men å skrive om partituret er mer sjelden kost.

I tysk tradisjon betegner ”regiteater” nettopp regiens avgjørende betydning. Og hvorfor skal begrensningen være så mye større på operaen enn på taleteatret? På teatrene ser vi Shakespeare og Ibsen i den mest uforutsigelige innpakning og bearbeidelse uten at noen tar anstøt.

Tolkningsmuligheter

Kriteriet må være hva publikum får igjen for dette. Ingen liker kunstige påfunn som avsporer. Men nytolkning er nødvendig for å hente ut av partituret de mange mulighetene, for min del også med nydiktning.

Jo rikere partitur og større kunstverk, jo flere nye tolkningsmuligheter. Stopper vi opp i konvensjonene, stagnerer vi.

Thomas Ruud

Den norske tenoren Thomas Ruud i 'Norma' i Stuttgart

Foto: Martin Sigmund

Det gamle Rom

Neste kveld i Stuttgartoperaen opplever vi nettopp det at kunstige påfunn avsporer. Operaen ”Norma” av Bellini skildrer romernes erobring av Frankrike, Gallia. Dette er forsøkt flyttet over til andre verdenskrig.

Men det overbeviser ikke når hovedpersonen Norma, prestinnen, synger om månegudinnens hellige søyler og vi ser noen nedslitte murvegger. Vi blir også snytt for den viktige helligdommen Irminsul, også kjent i norrøn mytologi. Det er ikke så lett å bryte med det gamle Rom på en overbevisende måte.

Bjørvika

Den som redder forestillingen er den flotte norske tenoren Thomas Ruud. Han er en av flere norske sangere ved operaen i Stuttgart, som er en by like stor som Oslo.

Når ouvertyren strømmer mot oss med en stor og åpen klang i en ideell akustikk, får vi en forsmak på hva vårt eget nye operahus kan gi oss i tiden som kommer.