Det er følelser som er "inne" for tiden. Humor og ironi er ute. De to siste ukene har slått inn i kultur- og musikklivet i USA og Europa, som om det var kulturfeltet som var truffet av terroristenes fly, og ikke World Trade Center. Dette viser nok en gang - for den som trenger nye bevis - at musikk og mennesker henger tett sammen.
Sensur
I øyeblikket er det stor usikkerhet om hvor dette bærer hen for musikklivet. De selvfølgelige reaksjonene kom fra Hollywood som stanset lanseringen av katastrofefilmer. Det er problematisk for underholdningshistorien når virkeligheten overkjører dem.
Action-filmene ligger lavt. Det kommer fram en streng selvsensur i Hollywood og i underholdningsindustrien. Dette har også fått konsekvenser for teatrene, blant annet er Stephen Sondheims musikal "Assasins" fra 1991 stanset, fordi den handler om mord på en president.
Dette minner om en annen tid og et annet sted, den tid da de østerrikske habsburgerne okkuperte operalandet Italia, og sensuren nektet Giuseppe Verdi å myrde en konge på scenen. Verdi måtte omgjøre librettoen i operaen Maskeballet, så når vi hører Pavarotti, så er det ikke som konge, men som konsul i Boston - av alle steder...
Eskapisme
Det har nå skjedd det samme som så ofte har skjedd i terrorismens kjølvann: terrorhandlingen har styrket det amerikanske presidentembetet langt utover hva noen presidentkandidat kunne ha drømt om.
Det var det samme som skjedde i Tyskland, da Baader-Meinhof herjet i Tyskland. Det rettferdiggjorde et politi- og sikkerhetsopplegg som tyskere ikke ville ha kunnet svelge etter erfaringene fra lange nazi-år. I Italia bidro De Røde Brigader til at det kristelig-demokratiske partiet overlevde flere mafiaskandaler som regjeringsparti.
Terroristene har aldri vunnet fram i sak. Den eneste langsiktige virkningen av terrorismen er at den har styrket statsmakten. Så akkurat i dag har USAs president like mye makt som en keiser i habsburgernes rike. Så lenge lojaliteten er uforbeholden, så beholder han den. I dag er det ingen som har så mye fysisk og moralsk styrke som ham.
Nytt innhold
Dette vil få konsekvenser for kunsten - musikken inkludert - ikke bare ved sensur og selvsensur, men ved temavalg og ytringsform. Det er mange som frykter at kunstnere skal rømme vekk fra det hele, og satse på det søte, sentimentale og uskyldige.
I Den kalde krigens tid var Doris Day og Disney gode å ha, der de balanserte på grensen til det søte og det sentimentale. De som skreddersyr sine produkter etter markedsundersøkelser, kan lett fristes i denne retningen om dagen - inn i eskapismens rosenrøde havn.
Men det er slett ikke sikkert at konsekvensene er negative. Rock- og hip-hop-artistene har endelig fått et innhold etter en generasjon med Seinfeld-trivialiteter. Det finnes endelig en kollektiv opplevelse, en referanse, som kan gi kunstnerne nye rammer.
Integritet
Det samme kan skje, som det skjedde med så mange kunstnere i en sterk og myndig og styrende stat. I Øst-Europa fant mange nye ytringsformer. "Det var en tid da selv don Quijote forsvant fra bibliotekene," forteller György Ligeti. Både musikere og forfattere skrev for skuffen, men de fant mange utveier. I sin første strykekvartett fra 1954 brukte Ligeti Beethoven som sitt hemmelige ideal, og gjemte sin modernisme i et klassisk uttrykk.
Foreløpig er det ikke mulig å se hvilken linje som slår igjennom, om det vil bli eskapismen eller den nye kreativiteten som vinner fram. Det avgjørende er hvor sterke de kunstneriske miljøene er, og hvor mye de kan stå i mot fristelsen for kortsiktige gevinster. Det er også utslagsgivende hvor lenge president Bush beholder autoriteten, og kan si - med krav på å bli trodd - at den som er mot meg, er for terrorismen.
Av Per Olav Reinton
Midt i musikken, NRK P2, 26. september 2001
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg