Spesielt liker jeg old school indisk musikk. Den nye, der de legger på reaggeton beats eller sin versjon av rap, synes jeg ikke særlig mye om. Det blir på en måte bare et dårlig forsøk på å gjøre Bollywood mer vestlig, uten at det funker, selv om det sikkert finnes noen unntak.
Æsj! Klinings!
Når jeg først setter på en indisk film ønsker jeg helst å se den dansende landsbyjenta med fargerik og flagrende drakt, med hodesmykker og den slags.
Jeg vil se en haug med indere kaste farge på hverandre fordi de feirer den hinuistiske vårfestivalen ”holi”. Og jeg vil se den kleine romantikken mellom helten og jenta, der helten skal prøve å vinne jenta over, selv om det strider fullstendig i mot mine prinsipper.
Jeg har ikke lyst å se dagens Bolly-filmer, der moderne damer strutter rundt med korte skjørt og lav utringning, og, Gud forby, kliner! Seriøst, klining i Hollywood er gull, men i indiske filmer blir det liksom bare ekkelt, vet ikke helt hvorfor.
Hva finnes bak blusa mi?
Jeg har begynt å høre på sanger som jeg hørte på som ung. Det rart hvordan jeg forstår tekstene i dag på en helt annen måte enn da jeg var en bortskjemt liten unge som ikke hadde peiling.
På samme mote som de synger I’m horny og ikke I’m honey i 90-tallslåten «Horny» (hvor naiv var jeg egentlig?), synger de i bollywood-sangen «Choli Ke Peeche Kya Hai» om hva som befinner seg bak skjørtet og bak blusen og sånn der, før den andre sangerinnen kommer inn og svarer ”bak blusen er hjertet mitt”, slik at det blir mindre koffert.
Jeg digger fremdeles videoen, men forstår nå hvorfor foreldrene mine syntes det var en vulgær sang.
Når det er sagt, jeg har virkelig ikke lyst å vite hva som er bak blusa hennes.
