NRK Meny
Normal

Det viktige valget

Mamma og pappa har noe til felles med de norske kvinneforkjemperne fra forrige århundre; de har drømt om og kjempet for en bedre fremtid, for seg selv og for sine etterfølgere.

Nabeela og Mohammad Saleem

SØTTITALLET: Mamma og pappa i gamle dager.

Foto: privat

Foreldrene mine kom fra Pakistan til Norge tidlig på 70-tallet.

Jeg elsker å se de få bildene fra den tida. De begge hadde slengbukser, og mamma hadde laaaangt hår, mens pappa hadde tidenes Burt Reynolds-bart. De hadde begge håp om å bli noe, det var derfor de hadde forlatt sitt eget land.

Å ofre sine drømmer

Pappa var en flink student i Pakistan. Han ville bli lege, men han hadde noen onde onkler som ville tvinge ham til å jobbe i skobutikken deres. Mormor hjalp pappa med penger, sånn at han kunne rømme fra onklene sine, fra Pakistan, og bli det han alltid hadde drømt om.

Han ble sveiser.

Mamma ville bli lærer. Og begynte tidlig å lære seg norsk. Da hun først kom hit fikk hun jobb på gartneriet som jordbærplukker. Hun ble gravid, og avsluttet norskopplæringen før hun fikk fullført. I dag er hun vaskedame.

Og det er ikke noe galt i det. Mamma og pappa ble jo noe, det er bare det at de ikke ble akkurat det de ville bli.

Se TV-klipp fra 1970-tallet:

Alt for barna

Foreldrene mine er nok representative for de fleste pakistanerne som kom til Norge back in the days. De kom med store ambisjoner om å få til noe i det nye landet, om å bli noe stort. Men på 70-tallet var det ikke så lett (ikke at ting nødvendigvis er lett i dag, men mulighetene er i hvert fall flere).

Derfor er nok mange pakistanere opptatt av at barna deres skal få til noe. Vi (barna av pakistanske foreldre) oppmuntres til å satse på skolen, til å ta høyere utdanning, til å gjøre noe viktig. Det er selvfølgelig bra, men av og til kan det være litt stress og. For det er ikke alltid jeg har lyst til å gjøre bare viktige ting. Og jeg og foreldrene mine er heller ikke alltid enige om hva som faktisk er viktig. Det vi for øvrig er enige om, er at det til syvende og sist er mitt valg.

Kvinnekamp og stemmerett

Jeg har ofte tenkt på hvordan livet mitt hadde vært hvis vi ikke hadde kommet til Norge. Jeg tenker tilbake til sommerferien i Pakistan da jeg var 16 og fikk kusinene mine til å gå kvinnetog på taket (vi fikk ikke lov til å gå ut i gata), og rope «vi vil ha likestilling!», og jeg blir overbevist om at det er helt greit at jeg er vokst opp her. Selv om damene her i landet også har måttet rope ut samme budskap.

En av de første store kampsaker for kvinnebevegelsen i Norge var jo stemmerett, og i 1913, for 100 år siden, fikk de nettopp det; retten til å stemme på lik linje med menn.

Foreldrene mine er veldig opptatt av stemmeretten og at jeg bruker den, og hei Merete Hodne (leder av norske Stopp Islamiseringen av Europa), de tror på demokratiet OG er gode muslimer, selv om du hevder de to er uforenelige.

Når alt kommer til alt: Man kommer ganske langt med håp og drømmer, og det er viktig å ikke bare jobbe for seg selv, men også for de som kommer etter oss. Så takk til mamma og pappa, takk til Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog, og takk til alle kvinner som har kjempa kampen for oss, og alle kvinner som fortsetter å kjempe på hvor enn nå de befinner seg i verden.

Sjekk også: