Ifølge Statistisk Sentralbyrå er det flere og flere av oss nordmenn som bor alene, og omtrent halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse.
I sommer leste jeg en sak i Aftenposten om Eneboerfolket. Der kom det frem at 4 av 10 bor alene, og artikkelen startet med følgende: Husholdninger består av bare én person. Regn med at du kommer til å bli en av dem.
Frykten for å være alene
Jeg kjente skrekken i meg da jeg leste den siste setningen; jeg vil ikke bli en av de som bor alene.
Jeg har lenge vært fornøyd med singeltilværelsen. Jeg ikke har hatt et sterkt behov for å finne meg en partner, jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil ha, og viktigst av alt; jeg har aldri vært skikkelig forelska.
Flere bekjente av meg har fått seg kjæreste, selv om de oppriktig ikke var forelska i starten. De tenkte «han/hun virker hyggelig, og hei, regelmessig sex! Jeg tester det ut!». Vips så er de gift, flytter inn i rekkehus og popper ut noen småtroll.
Jeg mener ikke at de er ulykkelige, de har det jo fint, men jeg klarer bare ikke å riste av meg følelsen: blir vi sammen med folk, selv om vi ikke er forelska, bare fordi vi er redde for å ende opp alene?
Presset fra samfunnet
De fleste av oss har et behov for å være sammen med folk, men medmenneskelige behov kan dekkes på mange måter. Hvorfor tror vi likevel at vi må ha en annen person i livet vårt, fast, for å være lykkelig? Er det evolusjon; behovet for å reprodusere? Eller er det miljøet skråstrek samfunnet vi lever i?
Det er jo en kjent sak at det er kjernefamilien som gjelder. Det er de som lever i parforhold som tjener mest på det økonomisk. Utgiftene deles, og de kommer seg lettere inn på boligmarkedet. Da jeg lette etter drømmeleiligheten for én fant jeg raskt ut at det ville bli vanskeligere enn jeg hadde trodd. Banken ville ikke gi med nok lån. Grunnen til dette var ikke bare inntekten min, men også følgende; at jeg er alene. For et klask i trynet.
Samtidig møter jeg spørsmål fra familie, venner og tilfeldige: Hvorfor er du singel? Er det ikke på tide at du gifter deg? Vil du ikke ha familie?
Forever alone
Jeg leste et sted at danske single blir oppfattet som frihetsnytere, svenske som festlige og fargerike, mens norske single blir oppfattet som ensomme. Det sier vel også noe om det å være i singel i Norge. På tross av dette er det mye som tyder på at dette kommer til å endre seg. Jeg håper i hvert fall det. For det er virkelig ikke noe galt med å være fri og frank. Og det bør heller ikke være rart at noen av de som er single – faktisk ikke har lyst på kjæreste heller.
Når det gjelder meg selv vet jeg fremdeles ikke hva jeg vil. Ja, jeg har lyst til å bli forelska. Ja, jeg har lyst til å oppleve romantikk (forbannet være de dårlige romantiske komediene!). Og ja, jeg har lyst til at noen skal like meg så mye at de har lyst til å være med meg nesten hele tiden. Men strengt tatt så har jeg det jo veldig fint alene også.
Det at jeg skremmes av tanken på å være alene for resten av mitt liv er definitivt et tegn på at jeg har blitt påvirka av alle de masete folka rundt.
Sjekk ut:
Les også:
