NRK Meny
Normal

Lønn held seg cool

Øystein Lønn feirar 50 år som forfattar og 80 års levd liv med ny roman. Etter å ha lese «Fluktens nødvendige blindveier» kan eg slå fast at det var ein god idé.

Øystein Lønn

Ein kan finne seg i at historia ikkje heng heilt saman når det er så mykje anna litterært snadder i Øystein Lønn nye roman.

Foto: Morten Bruk

«Det meste ville forbli usagt» er siste setning i boka. Den kunne fungert utmerka som motto for heile romanen. For fleire andre Lønn-romanar også, men særleg for denne.

Forfattaren er nemleg uvanleg knipen på informasjon om kva som skjer. Eg meiner kva som eigentleg skjer, bak dei coole og lett kryptiske replikkane, bak skrivebordet på politihuset i den vesle sørlandsbyen og bak lukka dører i departementale korridorar i hovudstaden.

Etter å ha lese boka to gonger, slit eg framleis med å få historia til å henge saman og eg tvilar på om ein tredje runde hadde gjort det tydelegare.

Dette finn eg meg i utan protestar, for i Lønns romanar er det så mykje anna litterært snadder at uklåre intrigar ikkje irriterer meir enn eit gjennomsnittleg myggstikk ein sommardag.

Mindre, faktisk.

Ritual og uro

Her gjeld det å ikkje la seg lure av den idylliske ramma: Ein mann og ei kvinne møtest på hotell i ein liten sørlandsby 23. august og skal bu der i tre dagar.

Dette har dei gjort dei siste 11 åra; same tid, same stad, dei same rituala rundt mat, drikke, sex og turar.

Rituala er så avgjerande at når temaet «grøne eller svarte oliven» dukkar opp, utartar det nesten til krangel. Utan faste ritual vil det heile bryte saman.

Etter kvart viser det seg at ritual ikkje er nok til å halde livet i vater og kaos i sjakk.

Lat meg presentere hovudpersonane i dramaet. Helen er kjent musikar som kom til landet som båtflyktning for 35 år sidan.

Svend er politijurist som blant anna har i oppdrag å sende ulovlege innvandrarar ut av landet. I løpet av dei tre dagane må han sende ut ein kar som ho kjenner; ho har lese papira han har på rommet.

Det likar han dårleg.

– Jeg er krenket, sa Svend
– Du er?
– Krenket, gjentok han.
Hun lo av ham.
– Det var på tide, sa hun.
– Hva mener du med det?
– Du aner ikke hva du snakker om.
– Bør jeg vite det? Sa han.
– Egentlig ikke, sa hun.
– Jeg har bodd her til lands i trettifem år og har knapt hørt at noen er krenket.
– Han mister det, sa Svend.
– Hva mister han?
– Alt, sa Svend.
– Dette vet du ingenting om, sa hun.

romanen "Fluktens nødvendige blindveier" av Øystein Lønn

Flukt som levemåte

Bokomslag Fluktens nødvendige blindveier

Øystein Lønn feirar 50 år som forfattar og 80 års levd liv med romanen Fluktens nødvendige blindveier.

Flukt er eit sentralt tema gjennom heile romanen, frå tittelen og ut. Flukt har både politiske og eksistensielle sider; etter barndomserfaringane ser Helen alltid etter utgangane når ho kjem inn i eit rom.

Ho kjenner seg stadig mindre heime i landet ho har budd i dei siste 35 åra. Idyllen er over, det blåbrune kjem stadig tydelegare fram. Helen får anonyme brev i posten.

Og kven er Svend oppi alt dette? Han er cool inntil det likesæle og gjer det han skal. Så kastar han diskret opp mellom slaga.

Av og til gjer han det han ikkje skal. Av og til gjer også sjefen hans det han ikkje skal. Og det er her det blir kryptisk.

Skrudd sørlandsidyll

Det kviler noko uverkeleg over den idylliske småbyen. Du kjenner han att, men det er heile tida noko som ikkje stemmer.

Her lurer eit kaos under yta som av og til kjem til overflata.

Folk er merkelege og har svin på skogen, flyktningar på loftet, falske pass i andres skuffer og urovekkjande innsikt i andres liv.

Vegetarianaren et bacon til frukost og båtflyktninghistoria til Helen er vanskeleg å plassere.

Gys og fryd

Og mens dei seier kryptiske saker og utøver sterk kaoskontroll, snakkar kroppen eit anna språk: «han presset tungen mot den bløte ganen og trykket hånden mot halsen», «hun hakket lidenskapelig på kneet med neglen», ein har «nervøse rykninger i skuldrene» ein annan stryk fingeren over tennene eller glanar på øyreflippen til samtalepartnaren.

Verken samfunnet, samtalen eller kroppen heng heilt saman. Lønn kombinerer klassisk modernisme med aktuell samtidskritikk.

Kort sagt: Den ekstreme språklege elegansen og det underliggjande, ubehaget gir fansen den litt krevjande kombinasjonen av fryd og diffus, lett gysande uro som ein god roman av Øystein Lønn skal ha.