I «Kjent og fremmed» reiser Cole i fotsporene til den afroamerikanske forfatteren James Baldwin, som oppholdt seg i den sveitsiske landsbyen Leukerbad på femtitallet. Baldwins rapport er et bistert vitnesbyrd fra en landsby, som behandler en mann med svart hud som en vandrende sensasjon. Førti år etter går Teju Cole i de samme gatene, og kjenner på hva det innebærer å befinne seg i en svart kropp i dag.
Selv om Cole også «får blikk», som han sier, er det noe annet å være afroamerikansk forfatter i den globaliserte verdenen vi lever i nå. Cole skiller lag med Baldwin når han, i motsetning til sitt forbilde, omfavner den hvite, europeiske kulturarven.
På party med Naipaul
I et på alle måter herlig essay om et middagsselskap hos den nylig avdøde forfatterkollegaen V.S. Naipaul, demonstrerer Cole sitt skarpe, men også varme blikk på omgivelsene. I tillegg til å ha sans for Naipauls rå og ukorrekte fremtreden, identifiserer Cole seg med Naipaul, fordi han er «en av de innfødte». Naipaul viser sin unge middagsgjest signerte førsteutgaver av Mark Twains bøker. Også Naipaul har erobret de hvite leserne, de hvite forfatterne og plasserer dem som adelsmerker i bokhyllen.
Tranströmer på amerikansk
Når Cole skriver om et annet forbilde, svenske Tomas Tranströmer, er ikke blikket preget av hudfarge, men av nasjonalitet. Han leser Tranströmer via oversettelsene til amerikanske Robert Bly, og får et nytt blikk på sin egen hjemby New York.
Oversetter Knut Ofstad har ikke inkludert Blys sitat fra Tranströmer, men nøyer seg med oversettelsen til Jan Erik Vold. Her oppstår den første trangen i meg til å oppsøke den amerikanske originalversjonen av denne boken. For hvordan låter Tranströmer på engelsk?
Hard beskjæring
Noe underlig er det at den norske utgaven inneholder under halvparten av essayene fra den amerikanske originalutgaven. Her finnes blant annet et temmelig uforståelig essay om den franske filosofen Jacques Derrida, en reise til W. G Sebalds grav, en samtale med den bosniske forfatterkollegaen Alexandar Hemon, samt to svært gode essay om fotografi. Hvorfor akkurat dette utvalget?
Et annet savn er referanser til når og hvor essayene opprinnelig sto på trykk. Den slags flisespikkeri er egentlig også å forstå som et skjult kompliment. Teju Cole er en såpass original nomade i samtidskulturen at jeg med glede lar meg lede videre innover i hans univers.
Passer for deg som
- nyter å spasere alene med sansene åpne i en ny by
