Lokker barn med godteri og trylling

Men Tryllemannen er virkelig. Han bor i skogen og bruker godteri og trylling for å lokke til seg barn, som han forgriper seg på. Han bruker ikke vold. Forfatter Bjørn Ingvaldsen går ikke i detalj, men vi hører om nakenhet og stryk over myke mager.

Sosialklient

Jeg-fortelleren Otto er en 12-13 år. Han bor sammen med moren, som bruker tid og penger på å feste, og som knapt ser sønnen. Enser hun ham, er det for å gi ham nok en skyllebøtte.

Otto har hull i joggeskoene. Noen dager har han ikke mat. Han ønsker seg mest av alt en sykkel.

Man kan kanskje bebreide forfatteren for å tegne et vel dystert bilde. Det må da finnes andre voksenpersoner som kan gripe inn; besteforeldre, lærere? Men han setter en ramme, Bjørn Ingvaldsen. Mangel på omsorg fra den som står nærmest kan åpne opp for et behov som fylles andre steder. Tryllemannen lærer Otto å trylle. Kanskje kan Otto selv lokke til seg venner ved hjelp av trylling en vakker dag?

Tar grep om eget liv

Og fortellingen fascinerer. Med korte, drivende setninger lades historien, som er alt annet enn actionpreget. Otto tusler mest rundt for seg selv, mangelen på dialog skyldes simpelthen at han ikke har mange å snakke med. Men han ser. Og tenker. Gutten har oppdrift - og i løpet av historien griper han stadig mer tak i sin egen situasjon og vender den til det bedre.

Bjørn Ingvaldsen, som i år ble tildelt skolebibliotekarforeningens litteraturpris, har et omfattende forfatterskap bak seg med mange humoristiske barnebøker. Denne gangen er det alvor. Men alvoret beskrives med nennsom hånd. Og jeg mener vel at det ikke trenger være noen klare grenser for hva man kan servere unge lesere. Det er måten stoffet blir omgjort til litteratur på, som er utslagsgivende. Litteratur må bety noe. Den må gi oss samtiden slik den oppleves, enten den er lykkelig eller vond, eller begge deler. Også barn fortjener bøker som tar livet på alvor.

Les også: Den alvorlige ungdomslitteraturen

Les også: Lille ekorn

Levner et håp, men...

Bjørn Ingvaldsen tar Otto på alvor. Og om han har en kanskje vel inkluderende forståelse for Tryllemannen, i det han legger større skyld på sviket fra andre voksenpersoner, så lar han ham ikke slippe unna. Så får vi håpe Otto har fått styrke, når det endelig flasker seg for ham, og forfatteren frekt nok lurer inn en foruroligende åpen slutt.