NRK Meny
Normal

Irsk historie i ny, stor roman

Fiksjon og fakta blandes på velfundert vis i den irske forfatteren Colum McCanns siste bok «Transatlantisk».

Colum Mc Cann

Ny stor roman fra Colum McCann, der de små historiene blir like viktige som de store.

Foto: Brendan Bourke / Cappelen Damm

Å blande fiksjon og fakta er en gjennomgående trend i skjønnlitteraturen for tiden, ikke bare her hjemme, hvor Fløgstad, Solstad og Knausgård skriver romaner om virkelige skikkelser.

Svenske Per Olov Enquist er den forfatteren som tydeligst har gjort denne sammenblandingen til sitt litterære varemerke, og som etter min mening har gjort det med størst hell.

Irske Collum McCann benytter seg også gjerne av faktiske hendelser. Han bor i New York, der han er professor i kreativ skriving. Han er å lese i The New Yorker og The New York Times Magazine og skriver altså romaner, gjerne med innslag fra irsk historie.

Fra kyst til kyst

I Transatlantisk får vi tre fortellinger «fra virkeligheten». Det er historien om Alcock og Brown, de to første flyverne som fløy over Atlanterhavet fra New Foundland til Irland i 1919, (de gjorde i følge Mc Cann om et bombefly fra første verdenskrig til et redskap i fredens tjeneste). Det er beretningen om den svarte amerikanske slaven Frederick Douglass, som midt på 1800-tallet reiste rundt i Irland for å egge irene til motstand mot slaveriet. Og det er et bilde av den amerikanske senatoren George Mitchell, som fortsatt lever og som var president Clintons utsending til Nord-Irland på slutten av 1990-tallet. Han ble en av hovedmennene bak den såkalte langfredagsavtalen, der alle de politiske partiene i Nord-Irland forpliktet seg til å bruke utelukkende fredelige virkemidler.

Mellom disse tre fortellingene fra fredens umake apostler snor livene til fire generasjoner oppdiktede kvinner seg, fra den fattige irske tjenestejenta som reiser over havet til Amerika etter å ha blitt beruset av Douglass' talegaver, til den aldrende bestemoren, tilbake på den grønne øya, som takker den amerikanske senatoren for hans innsats for forsoning i Irland.

Mc Cann skriver rystende på detaljnivå; om utmattende irsk fattigdom, om en blodig amerikansk borgerkrig, om tap av sønner og menn.

Insisterende fortellerstil

Stilen er korthugd. Setningene består ofte bare av ett ord eller to, gjerne uten verb. Slik kan teksten fremstå følelsesladet, ufiltrert og insisterende, men forfatteren står også i fare for å bli maniert. Oversetter Aleksander Melli gjengir Mc Canns tone godt. Uheldige grep - som en for slapp korrektur bør ta ansvaret for - gjør imidlertid at jeg forstyrres som leser. Hør for eksempel her:

"Heather står inne på sønnens soverom, huket over stellebordet med håret satt høyt opp i halsen". (s. 102) Jeg vil vel håpe det er nakken det dreier seg om i dette tilfellet.

Et annet sted står det at "Gjestene så på som om en hestevogn var i ferd med å galoppere i vei, men plutselig kunne velte like foran øynene deres" (s. 46)

Ord som kvalfullt eller anfordring finnes riktig nok i norske ordbøker, men virker søkt og forstyrrende i fortellingens kontekst.

Store spørsmål, ingen svar

Colum McCann: La kloden spinne

– Originalt om amerikansk traume, skrev vår anmelder om McCanns forrige roman.

Foto: Cappelen Damm

I sin forrige roman La kloden spinne, trakk McCann et bånd mellom tvillingtårnene i New York og utforsket hverdagslivets muligheter for å velge rett eller galt. I Transatlantisk går båndet mellom Irland og USA, og også denne gangen er det de vanlige menneskene, like mye som de berømte, som holder verden oppe. Det er båndene mellom folk, mellom nasjoner og århundrer forfatteren vil vise.

Uten å forsere sammenhengene skriver Colum Mc Cann frem en større fortelling som tross nød, sult og krig inngir håp om forsoning.

Les også anmeldelsen av La kloden spinne: Originalt om amerikansk traume

Anmeldelser