Anmeldelse

Smerten under Istanbul

Tre etasjer under Istanbuls gater ligger et helvete.

Burhan Sönmez, forfatter

Den tyrkiske forfatteren Burhan Sönmez har skrevet Istanbul Istanbul.

Foto: LUAY ALBASHA / LUAY ALBASHA

Avhørssenteret, det kunne like gjerne vært kalt Torturkammeret, ligger under Istanbuls travle overflate. Ikke alle vet om dets eksistens. De som vet tilhører enten makten eller de bekymrer seg for sine kjære eller kjente som må holde ut smerten der nede. Eller ikke.

Der, tre etasjer ned, befinner seg en gang med 24 små celler. I den som har nummer 40 er fire menn stuvet sammen, ulike i alder og bakgrunn, men de har vilkårligheten, smerten og torturen sammen. Hva de egentlig har gjort, synes lenge uklart. For å holde ut, forteller de hverandre historier, snakker om livet, menneskene og verden – legemliggjort i denne forunderlige byen.

Smertens Dekameron

Som i Boccaccios «Dekameronen» fra 1350 foregår Burhan Sönmez' roman «Istanbul Istanbul» over ti dager. De fire har hver sine kapitler der de starter med en allegorisk fortelling eller en anekdote, til kameratenes morskap eller forundring. Så følger samtalen, diskusjonen, refleksjonen. De snakker om tiden, om den går på samme måte der nede i mørket som oppe i gatene der menneskene kan leve som de vil. De snakker om smerten, om å nå grensen for den, bare for å oppdage at torturistene har nye grenser å vise dem. Og alltid leter de etter den veien ut og opp i dagen som bare fantasien og ordene kan gi dem. Hvordan holde ut?

Det er overflødig å si at Burhan Sönmez har skrevet en foruroligende og vond bok – så vidt jeg forstår hans tredje roman. Han er selv tidligere politisk fange, en gang hardt skadet av politiet. På elegant vis skriver han denne fortellingen frem uten å spesifisere når den foregår, under hvilken politisk eller militær ledelse, ikke annet enn antydningene om nær fortid. Poenget er maktens vilkårlighet og vold, heller enn politikkens. Og menneskelig overlevelse.

En lege, en atten år gammel student, en barberer med akademisk bakgrunn og en eldre mann fra en fjern landsby – de utvikler vennskap og omsorg for hverandre, alt mens de lytter til hverandres ord, tar latteren imot som motgift mot angsten. Alt mens de lytter etter at jerndøren for enden av gangen skal åpnes – mat nå, eller mer tortur?

Barbererens provokasjon

Hvem av de fire som fascinerer leseren dypest, er ikke godt å si. Kanskje er det barbereren Kamo, han som slites mellom kynisme og minnene om en opplevd lykke. Han som driver sine plageånder fra vettet ved å si at han respekterer dem, mens slagene hagler og kroppen hans kappes opp. Torturistene er de eneste virkelige menneskene, de er like inni og utenpå, sier han og de slår en spiker gjennom håndleddet hans. Torturistene trenger ikke late som godheten finnes.

«Istanbul Istanbul» er altså en roman om tankens, drømmenes og ordenes kraft i møtet med volden, men også om alt vår tid lar glippe fra oss: verdien av nysgjerrighet og vilje til gjenerobring av skjønnhet og anstendighet.

Passer for deg som

  • tåler alvoret i verden