Skrekk og gru for barn

– Skrekkblandet fryd er vel en del av menneskets natur, er det ikke det?

Cecilie Winger smiler mildt demonisk der hun viser rundt i ett av Oslos aller eldste hus, Garmanngården i Rådhusgata, der hun har kontor som leder av Norsk Oversetterforening. Bare omgivelsene her skulle være nok inspirasjon til å skrive en historisk faktabok:

– Dette er gamle fengselsceller. På 1700-tallet gikk vannet helt opp til huset her, og når det var høyvann skylte det iskalde fjordvannet inn på fangene som en del av straffen, forteller hun.

Fortellinger fra virkeligheten

I sin nye bok «Skumle skurker og mystiske mordere. Norske forbrytere i gamle dager» forteller hun historien om et tjuetalls svindlere, mordere, røvere, hekser, barnemordersker og drottensvikere fra vikingetiden og frem til 1900-tallet. Lenger ville hun ikke trekke fortellingene, for, som hun sier: – Ingen skal behøve å lese om besteforeldrene sine!

Men hvorfor faktiske fortellinger?

– Det er ofte et kvalitets-stempel på filmer, for eksempel, at «dette er en historie fra virkeligheten». Jeg ble vel litt inspirert av historiene om Jack the Ripper og andre kjente massemordere og begynte å lete etter om det fantes noe tilsvarende i Norge.

Forbrytelse og straff

I boken diskuterer Cecilie Winger også begrepet straff. Den skulle påføre misdæderen pine, men også avskrekke andre fra å gjøre noe lignende. Henrettelsene vakte avsky, men også tiltrekning:

– Det var jo folkeforlystelse. Folk klatret opp i trærne for å få best mulig utsikt. Øynvitner forteller at de datt ned som fluer, for de besvimte jo. Presten tok med konfirmantene sine til offentlige henrettelser, for å holde dem på den smale sti.

Galgen var én ting, men det var jo mange ulike straffemetoder. Radbrekking, for eksempel; alle knoklene i kroppen ble brukket, og så ble hodet satt opp på en staur, en steile, til skrekk og advarsel.

Fiktive intervjuer med historiske personer

I tillegg til de ulike historiene om de enkelte forbryterne, har Cecilie Winger «intervjuet» politimannen Redvald Larssen, som var i Oslo-politiet fra 1893 til 1937. Hun har også snakket med en bøddel:

– Intervjuet med bøddelen er nesten det morsomste i hele boka. Han ville jo være anonym, ler Cecilie Winger, som hadde stor forståelse for dét ønsket. Bøddelen var en forhatt mann med mange kallenavn; mestermannen, nattmannen og rakkeren. Han kunne ikke leve bare av å henge folk heller, så han påtok seg upopulære sysler som å tømme søppel og fjerne kadavre.

Boken beskriver forbrytelser så langt tilbake som til vikingetiden, men Cecilie Winger har hatt mest moro av å fortelle om 15- og 1600-tallet.

– Da var det jo helt ville tilstander. I Bergen, for eksempel, som var den mest voldelige byen i landet, ble det i 1564 myrdet 14 personer. Det skulle i forhold til foketallet tilsvare 620 personer i dag, bare i Bergen! Nå har det heldigvis roet seg, i dag blir omlag 40 personer drept hvert år - i hele Norge.

Unge forbrytere

Cecilie Winger skriver om 12 år gamle Jonas Andersen fra Vaterland i Oslo, som drepte en to år eldre kamerat i et knivslagslagsmål. Han ble dømt til døden - verken hens eller offerets foreldre var tilstede i rettssalen - men han fikk leve noen måneder, slik at presten kunne lære ham opp i den kristne tro og gi ham muligheten til et evig liv etter at dødsstraffen var fullbyrdet.

Hvordan tror hun unge lesere reagerer på råheten i historiene?

– Nå er det ikke bare blodig alvor i boken, jeg prøver å spe med mer humoristiske fortellinger også. Men jeg har en advarsel på bokomslaget om at boken inneholder grufulle hendelser. Ellers får man jo en distanse til selv virkelige forbrytelser og brutal straff når det ligger så langt tilbake i tid.

Fortsetter å levendegjøre historien

Etter å ha gravd seg ned i norsk forbryterhistorie, har Cecilie Winger nå fått blod på tann?

– Det kan du godt si! Hvis du kan holde på en hemmelighet, så gjorde jeg et skup her om dagen. Da fikk jeg nemlig et intervju med Jostedalsrypa...