NRK Meny

Å se gjennom galskap

Forfatten Lars Amund Vaage karakteriseres oftest som "lavmælt". Det passer også på hans nye roman.

Lars Amund Vaage
Foto: Torunn Nilsen/Oktober

Kilde: Kulturnytt, NRK P2 27. oktober 2010

Artikkelen er flere år gammel.

”Mikal hadde slutta å besøkje Sara, bestemor si.” Slik lyder den første, korte setningen i Lars Amund Vaages nye roman. En tung setning. Den unge legen Mikal har fått nok, han fikk det i barndommen, mens barnet Mikal ikke kunne forstå det som skjedde, men tumlet med i runddansen – uten valg. Det hjelper ikke at bestemoren er på hjemmet, at meldinger hjemmefra presiserer at galskapen hennes er borte, har rast fra seg.

Lavmælt galskap


Lars Amund Vaage har skrevet om galskap – sinnslidelser – før, ikke minst i diktsamlingen ”Utanfor institusjonen” fra 2006. Han gjør det igjen her, i ”Skuggen og dronninga”, og han gjør det så godt. Jeg vet ikke hvor ofte uttrykket ”lavmælt” har vært brukt om Vaages prosa og innfallsvinklene hans til diktningen sin, men det er nesten en glede å gjenta det nå: Lavmælt. Det er noe grunnleggende hverdagslig i måten han trekker leseren inn til Mikals barndom, til bygdebyens særegne tempo, stemning og geografi: Fjordarmen, stedet, skogen, fabrikken og skiftarbeidet og et par mil lenger ut, mellom trærne; sinnssykehuset.

Stille

Skuggen og dronninga
Foto: Oktober

Uten denne, ja; lavmælte hverdagsligheten hadde det knapt latt seg gjøre å nærme seg Sara, sønnen Sam, og avvikene deres med en slik pietet, en pietet som samtidig gir rom for det brutale faktum at Saras opptreden i samfunnet – mens tiden går – utvikler seg fra å være påfallende og underlig i blant, til den skrikende paranoia, ideer om høy byrd, et liv på avveie fra det egentlige, et liv som forfølges og baksnakkes av folk; de andre. Sønnen hennes, Sam, Mikals lekekamerat og unge onkel er en enkel sjel og stedets bygdetulling nummer 2, dras inni dette, brytes uvegerlig ned og blir den første som må ta turen de to milene ut fjordarmen. I stor bil, med følge.

Barndomsminner


Mikal er den ene av to yngre menn fra dette stedet som har skaffet seg legeyrket. Den andre er overlege på nettopp sinnssykehuset. Mikal bor i Oslo, men har pusset opp en hytte fra barndommens rike og nærmer seg forsøksvis hjemstedet, bestemorens og onkelens skjebner fra en litt annen vinkel enn den minnene har tvunget på ham.

Samfunn og galskap


Slik blir dette en bok, ikke utelukkende om galskap og lidelse, men også om barnets lojalitet og talent for toleranse. At Vaage også greier å la leseren skimte naboers, kollegers og lokalmiljøets gode vilje, så langt den rekker, ikke ved påstander om at den finnes, men sett tvers gjennom Saras vrangforestillinger, er mesterlig gjort. I det øyeblikket leseren forstår at så vel Sam som Sara ble for mye, at der et sted fikk grensen gå for hva som var tålelig, der ligger noe av det som gjør dette til betydelig litteratur. Med så små ord.

  • Marta Norheims anmeldelse av Vaages forrige roman Tangentane