NRK Meny
Normal

Lesverdig om Bjørneboes liv og tid

Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe, ”Sin egen herre”, er et viktig og høyst leseverdig bidrag til forståelsen av mennesket og forfatteren Bjørneboe, og ikke minst; den tiden han vokste opp i og som han etter hvert satte sitt preg på.

Tore Rem: Sin egen herre - en biografi om Jens Bjørneboe

I 1959 sa Jens Bjørneboe i et intervju følgende: ”Alt som er levende i oss, flyter fra kilder som sprang opp i barndommen. Alt annet henger sammen med døden, med dødsprosessen i oss. I mellom dem ligger kjærligheten”. Barndommen, kjærligheten og døden, skriver Tore Rem, ble for Bjørneboe en slags tilværelsens hellige treenighet. De er også gode utgangspunkt for lesningen av Rems første bind om Jens Bjørneboe; ”Sin egen herre”.


Nytt om kultfigurens barndom

Tore Rem

Tore Rem bidrar med nytt om Jens Bjørnesboes barndom, hans vanskelige sin i et vanskelig hjem, mener anmelder Leif Ekle.

Foto: Ole Jan Larsen / NRK

Særlig om vi føyer ungdommen til barndommen, er dette sant. Det er fremfor alt om disse første to tiårene av Jens Bjørneboes liv at Rems bok bidrar med mange nye brikker til puslespillet. Et puslespill som etter dette og neste bind vil være mye nærmere et helt og noenlunde sannferdig bilde av denne myteomspunne forfatteren, dette stadig omstridte mennesket, debattanten, ikonet og den intellektuelle kultfiguren Jens Bjørneboe.


På veien dit er dette historien om en overklassegutt på Sørlandet fra et mildt sagt vanskelig hjem, om en til tider riktig arrogant ungdom med uheldig livsførsel og et vanskelig sinn som endog gjør seg til overgriper og får en dom og er nær ved å gå i stå der og da.


Kritiker av landsvikoppgjøret


Fremstillingen i ”Sin egen herre” går frem til 1959. Da var Bjørneboe 39 år og hadde fremdeles foran seg det meste av forfatterskapet. Hans første roman, ”Før hanen galer”, kom først i 1952. Da hadde han allerede bak seg mange år som maleren Bjørneboe, kunststudenten, den søkende intellektuelle som finner antroposofien – og som kanskje derfor opplever den andre verdenskrigen som noe som strengt tatt ikke angår ham, der han studerer malerkunst og Rudolf Steiners ideer i Stockholm. Men; slik kan han også bli en viktig kritiker av landssvikoppgjør og kvelende enighet i etterkrigstiden.

Personen og tiden


Tore Rems innfallsvinkler til det svære materialet boken bygger på, gir langt videre perspektiver enn de som berører bokens objekt; Jens Bjørneboe og hans liv. Dette er da også en av bokens sterkeste sider: Rem makter, uten å forlate sitt hovedtema, å veve Bjørneboes samtid, stemninger og tidsånd, sammen med mannens liv: Hva det offentlige ordskiftet til enhver tid dreide seg om i dette landet og hvordan Bjørneboe og menneskene omkring ham forholdt seg til det.


Antroposofien stod sterkt i Norge


Fremstillingen av språkstriden kan tjene som eksempel. Den rollen Jens Bjørneboe og antroposofene for øvrig spilte, viser ikke bare hvor brennende dette språkspørsmålet faktisk var, men også at antroposofene var for en viktig kraft å regne i Norge og; at de var mange i det offentlige rom – frem til en, for antroposofene ødeleggende, debatt om vitenskap og åndsliv utpå 50-tallet. Hvem skulle tro det i dag, med antroposofien redusert til alternativ skoledrift.


Mytemakeren


Tore Rem går Bjørneboe svært nær i alle deler av mannens liv, det være seg hans biseksualitet, hans psykiske slit, eller hans hang til selv å regissere mytene omkring sin person. Rem taper imidlertid aldri den nødvendige distansen til sitt objekt. Han tillater seg milde sarkasmer der de er på plass; som i den ofte gjentatte historien om Bjørneboes nøyaktige tidfesting av sin personlighets begynnelse; ”Mitt bevisste liv begynte en sommerdag. Jeg kunne angi dato og time: her begynner ´jeg´.” Til tross for dette sikre minnet om bevissthetens begynnelse, skriver Tore Rem, ”(…) strever han med å angi den i andres tidsregning. I ulike versjoner er han henholdsvis 13,14,15 og 16 år gammel.”


Nøktern fremstilling


Tore Rem er aldri bastant eller påståelig, rir ingen kjepphester. Han antyder og antar når ting ikke er sikre. Slik er det også i den viktige vurderingen av Bjørneboes bruk av sitt eget jeg og sitt eget liv til litterære formål. Iscenesettelsen av seg selv blir et viktig trekk ved Bjørneboes romanlitteratur, skriver Rem: ”Snarere enn at han først og fremst skriver fiksjon, skriver han sine egne versjoner av virkeligheten.” Og; ”Enten han gjør oppmerksom på at det er et fiksjonsverk han skriver eller ikke, skifter hans liv og lesning status ved å tre inn i romansjangeren.” Slike synspunkter balanserer nokså ettertrykkelig Bjørneboes egen påstand (i forbindelse med ”Før hanen galer”) om at: ”Forfatteren er oss uvedkommende.”


Forfatteren Bjørneboe har fortsatt å gripe tak i unge mennesker, kanskje særlig gutter, i de mer enn 30 årene som er gått siden hans selvvalgte avskjed med dette livet. Selv om dette fenomenet er mindre tydelig i dag, bør Rems bok ha et betydelig oppland av potensielle lesere – blant dem som husker mannen og hos dem som har måttet nøye seg med bøkene. Jeg for min del venter med stor interesse på bind to.