NRK Meny
Normal

Trollkaren fra Värmland

I sin nye, prisvinnende kunstbok blander svenske Lars Lerin akvarellfarger og selvutleverende tekster til en egenartig mikstur.

Naturlära

Lars Lerin, som blir kalt Nordens fremste akvarellkunstner, har laget kunstboken «Naturlära».

Foto: Hans Högberg

Nordens fremste akvarellkunstner er han blitt kalt, svenske Lars Lerin. Han har også fått sitt eget museum i Karlstad, ikke langt unna der han vokste opp. Men på tampen av fjoråret overrasket han mange med å bli tildelt Sveriges mest prestisjefylte litteraturpris, Augustprisen, for boken «Naturlära. Limes Norrlandicus». Og for en fascinerende blanding det har blitt!

Lars Lerin

Lars Lerin er blitt kalt Nordens fremste akvarellkunstner.

Foto: Cato Lein

Men er det maleri eller er det fotografi? Lars Lerin får sine bilder til å se ut som om de er klippet rett ut av naturen - og det er godt gjort når han bruker akvarellfarger.

Fotografisk revekadaver

Tidvis bruker han også fotografier. Et foto av et revekadaver er brettet ut over to sider i denne store kunstboken, men det ligner igjen på Lerins malerier. "Mitt mål er att få det så likt som möjligt" skriver han et sted, men et annet sted tar han avstand fra samtidens supernaturealister.

"Favorittpenseln sprikar så jag kan måla tjugo gressstrån i taget", skriver han, og får det til å høres lett ut. "Tenk Munch", skriver han så - det er ikke overraskende. De to kunstnerne ligner hverandre ikke i uttrykk, men i holdning.

Naturlära

«Naturlära» fikk den svenske Augustprisen i 2014.

Foto: Albert Bonniers forlag, Lars Lerin

«Naturlära» ser ut som en kunstbok, men den inneholder også mye tekst. Den kan sies å være en oppfølger til boken "Mellan husen. Bilder från Lofoten", som utkom i 2008, og som dokumenterte de tolv årene Lerin bodde der.

Denne gangen er fiskeværene byttet ut med skog, låvebygninger og innsjøer. Dette er den svenske, såkalte glesbygden han portretterer. Lerins Värmland har noe forlatt over seg, men får liv når kunstneren portretterer hvert strå, hver gråspurv, ja, hver eneste museart som piler over tunet. Han tilegner seg landskapet med botanikerens katalogiseringsiver. Han maler huset der han bor og gårdsbygningene gjennom årstidene. Det som forandrer seg er lyset over takmønet og jeg er aldri i tvil om hvilken årstid vi er i - det fremgår av lyset over hustaket.

La misbruket bak seg

Samtidig katalogiserer kunstneren også seg selv, gjennom små dagboknotater gjennom året. Lars Lerin har lagt et tungt alkohol og narkotikamisbruk bak seg, men minnet om det tidligere livet siver frem når han for eksempel skriver at han tar seg selv i å lengte etter kjemi (i betydningen kjemiske stoffer) en morgen. På denne måten botaniserer Lerin seg inn i de siste års selvbiografiske skriving, men enda mer er denne naturlæren i kontakt med den økologiske strømningen i samtidslitteraturen, som vi så komme for fullt i fjor.

"Ettersom vi er på väg mot medelhavsklimat planterade jag en vinranke", skriver han, og lar det være opp til leseren å bedømme om det er en god ting eller ikke.

Frosne vinterepler

Lars Lerin er først kunstner, dernest forfatter. Jeg kan ikke se for meg disse tekstene uten bildene. Her skiller han seg fra Tomas Espedal fra Bergen, som i sin fotobok "Mitt privatliv" er nøye med å understreke at han er en forfatter som fotograferer sin siste bok, "Mitt privatliv". Men ellers kan det absolutt ha noe for seg å sammenligne de to.

"Lurini, Finnskogens siste trollkar, byr på sommerens magiske program", skriver han plutselig. Jorden kan kanskje være i fare, men på bondelandet i Värmland lurer mirakelet i hvert eneste vintereple som ligger og fryser i den grå isen.

Vi som trodde at akvarellmaling var noe som var dømt til å flyte utover sidene, sitter og lurer på hvordan han fikk det til.