NRK Meny
Normal

Sørgelig som en skillingsvise, vakker som en vårkveld

Den irske forfatteren Joseph O'Connor tar seg alle friheter når han skriver frem kjærlighetshistorien mellom to av Irlands teaterlivs kjente skikkelser. Det er blitt en roman som lyser.

Joseph O`Connor

Joseph O`Connor har kontor i Aschehoug-villaen i Drammensveien i Oslo, mens han er i Norge for å gi ut boken på norsk.

Foto: Hilde Bruvik / NRK

Nattlys

«Nattlys» av Joseph O'Connor.

Foto: Aschehoug forlag

Begrepet «Nattlys» er, som Joseph O'Connor skriver «En gammel ovetro blant scenefolk. Det må alltid stå et lys og brenne når det er mørkt i teatret, så spøkelsene kan fremføre sine egne skuespill». (s 215)

Ingen tittel kunne passet bedre på Joseph O'Connors nye roman. Han gir gamle spøkelser liv, der han skriver frem den voldsomme og sørgelige kjærlighetshistorien mellom to av Irlands kjente teaterskikkelser, dramatikeren John Synge (1871-1909) og skuespilleren Molly Allgood (1885-1952).

Gjennom 250 sider romantekst får de brenne og gi lys til våre liv i dag.

En dag i Mollys liv

Boken åpner på et pensjonatværelse i London 27. oktober 1952. «Du er blitt femogseksti» skriver O'Connor. «Du» er skuespilleren Molly Allgood, som lever et miserabelt liv i fyll og fattigdom. Hvor ble hennes storhetstid ved teateret av? Vi følger henne denne dagen, gjennom Londons gater på vei til en siste opptreden i BBCs radioteater. Tankene springer, store deler av fortiden hennes rulles opp, først og fremst det korte og turbulente kjærlighetsforholdet til dramatikeren John Millington Synge, som døde av en kreftsykdom i 1909. De to ble kjent tre-fire år tidligere. Han betydelig eldre enn henne, protestant, fra en velstående familie. Hun katolsk byjente fra Dublin, frekk i kjeften. Hindringene til lykken står i kø: Pengemangel, klasseforskjell, folkesnakk, sykdom.

Den vanskelige kjærligheten

Joseph O'Connor

Joseph O'Connor dikter fritt om virkelige personer i sin roman 'Nattlys'.

Foto: Aschehoug

Fortellingen bølger frem og tilbake i tid, fra London i 1952 til Dublin i 1908 og -09. Den allvitende fortelleren benytter seg av du-formen, av tradisjonell tredjepersonsfortelling, av avisnotiser, leserbrev. Men det er gjennom Mollys blikk vi ser både skikkelser og skjebne.


Jeg blir nysgjerrig på hvor mye av dette som er virkelighet og hvor mye som er diktning, og får svar i O'Connors etterord: ««Nattlys» er en roman som stadig tar seg umåtelig store friheter med fakta». ( s 249)

Årstall stemmer, skuespillene Synge skrev, (flere av dem var skrevet til Molly), deres innhold og mottakelse hos publikum stemmer, de helt ytre rammer: Teatret Synge stiftet, sammen med blant andre nobelprisvinneren William Butler Yeats, The Abbey Theatre, var Irlands aller første nasjonalteater, enda før Irland fikk selvstyre. Forøvrig er det meste fiksjon. Brevene, selv det usedvanlig vakre kjærlighetsbrevet fra Molly som avslutter hele romanen, er oppdiktet. Det er litteraturen som gir skikkelsene liv, forestillingsevnen og -lysten til en forfatter som virkelig kan sette seg inn i følelseslivet til dem han skriver om. Og han er skarp i sine obervasjoner: Beskjemmet kjenner jeg meg igjen i utsagn som «Hun var den sorten kvinne som tviholder på sitt i møte med håndfaste bevis. Denne egenskapen har skaffet henne megen gremmelse» (s 225).

Gjør de døde levende

Fungerer det da, å dikte fritt om virkelige personer, som tross alt ikke levde i en fjern fortid, og som kan ha barn eller barnebarn i live? Hva om noen skrev en roman om Ibsen, og tilla ham forhold og følelser etter forgodtbefinnende?

Våre dagers litteraturdiskusjoner har vel nærmest munnet ut i at enhver kan skrive hva som helst om hvem som helst, så lenge det utgis som fiksjon og ikke biografi.

«Nattlys» er en roman, det er tydeliggjort både i etterordet og i formen. Midt i boken får vi for eksempel den underholdende «Scene fra et delvis oppdiktet skuespill», skrevet med sceneanvisninger og det hele, der Synge møter Mollys mor og hennes fritt fremfusende bestemor Jeg har stor sans for O'Connors måte å skrive ut en fortelling på, med ulike blikk og innfallsvinkler forsøker han å nærme seg er sannhet som blir «sannere» enn virkeligheten selv.

Og så sorgen

Allerede i starten av romanen får vi følelsen av at dette er en spesiell dag. Det ligger noe skjebnetungt i luften. Jeg får assosiasjoner til Jon Fosses nydelige "Morgon og kveld", der gamle Johannes får nåtid og fortid, liv og død blandet sammen i en slags våken drøm i det han forlater denne verden. Også Molly er på vei bort, det blir brutalt klart for leseren (om man ikke har sett tegnene tidligere) i et av romanens få lykkelige nåtidsøyeblikk, der den forhutlede Molly gjør en radioteaterjobb hos BBC og får briljere i sin yndlingsrolle i livet: den feterte skuespillerens.

I følge forlaget er "Nattlys" det avsluttende bindet i Joseph O'Connors Irland-trilogi. Jeg vil si at de henger svært løselig sammen. Den første, "Havets stjerne", skildrer, nærmest som en thriller, sult og fattigdom i Irland på midten av 1800-tallet og flukten over havet til mulighetenes Amerika. Bind to, "Veien til Redemption Falls", beskriver (blant annet) irer i Amerika i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen. Et navn, en slektning, går igjen fra bok til bok, ellers står de fullt ut på egne ben, som egne romaner. Men tematisk henger de sammen: Irlands store fattigdom er gjennomgangsmelodien. Ulikheten mellom fattig og rik, mellom undertrykkere og de undertrykte, er alltid tilstede.

Allikevel: Den største likheten mellom de tre romanene er at de tematiserer savn. O'Connor skildrer, med stor sympati for sine skikkelser, mennesker som har mistet, som står alene igjen, og som må kjempe for at livet skal gå videre.

"Nattlys" er fint oversatt av Inger Gjelsvik.