Anmeldelse

Mennesker av språk og blod

I sin nye roman «Presens maskin» vil Gunnhild Øyehaug vise oss at mennesker i bøker består av både språk og blod.

Gunnhild Øyehaug

Like fiktivt som det er virkelig: Gunnhild Øyehaug åpner for at feillesninger kan få fatale følger i sin nye roman.

Foto: Kari Nygard Tvilde

«Presens maskin» bruker litt tid til å komme opp i turtall. Romanens premiss, at mennesker lever i parallelle dimensjoner, når alt ellers er så (bergensk) og gjenkjennelig, tar litt tid å bli vant med.

Feillesning med følger

Den unge kvinnen Laura, som vi møter i en litt sprukken leilighet på Møhlenpris i Bergen, har ingen mamma lenger. Moren heter Anna, er forfatter, og kom i skade for å misforstå et ord i en diktsamling av den finlandssvenske poeten Tua Forsström, da Laura var to og et halvt år gammel. Dette får fatale følger. Anna forsvinner rett og slett ut av livet til sin egen datter og starter et liv i en parallell dimensjon.

Dette grepet, som ikke er mer forbløffende enn når det regner katter i en roman av Haruki Murakami, er lett å forstå i overført betydning. Litteraturen er jo i seg selv en parallell virkelighet. Også livet selv kan iblant føles som om det pågår i flere virkeligheter samtidig. Man lever et liv, men er kanskje også deltagende i et annet liv et annet sted, for eksempel hos et menneske man var glad i, men mistet av ulike grunner.

Nødvendige liter blod

I «Presens maskin» skjer dette altså helt konkret. Men akkurat i det øyeblikk man begynner å pusle med overskriften «Fiffig språklek fra Nygårdshøyden og nærliggende bydeler», så tilfører Øyehaug teksten noen nødvendige liter blod. Vi ser en familie opplyst av det blå lyset fra mobiltelefonene – i hver i sin verden. Dette akk så gjenkjennelige tablået kobler Øyehaug opp mot det hun kaller den episke ursituasjonen, der folk forteller hverandre historier i det varme lyset fra et leirbål. Dermed er vi i full gang med den store samtalen om hva vi har og hva vi er i ferd med å miste.

Smart som faen

Etter et utall essays, noveller, dikt og tre romaner, fremstår Gunnhild Øyehaug som en av landets smarteste og kuleste forfattere. Hun bygger sitt helt egne univers fra Sunnmøre i nord til Bergen i sør, med innlagte svippturer til København. Hun plasserer oftest (litteraturelskende) og intenst reflekterende kvinner i hovedrollen, men er også omsorgsfull og skarp i sin skildring av menn.

Etter å ha valgt seg en jeg-forteller i sin forrige roman, «Undis Brekke», forteller Gunnhild Øyehaug atter i tredje person entall i «Presens maskin». Det er et lykkelig valg for Laura, Karl Peter, Anna, Josten, Elina og Peder, Sara og Bård, ja for alle de ulykkelige og tidvis lykkelige vi møter på boksidene. Vi ser de på akkurat passe avstand, der de strever med livet sitt. Lykkelig uvitende om at de ikke er annet enn fiksjon.

Passer for deg som

  • er lei av virkelighetsnære romaner