De er fra Italia. Men dette kunne like godt vært en beskrivelse av unge norske soldaters tilværelse i Afghanistan. Det er sand og fjell, det er våpen og trening, det er endeløs venting og uventet angst.
Krig
Italienske Paolo Giordano solgte over en million eksemplarer av debutboken sin, «Primtallenes ensomhet». Nå imponerer han igjen, med en lettlest - av alle ting - og dyptloddende fortelling om unge menn i krig. For det må vel kalles krig, de fredsbevarende operasjonene i Afghanistan?
Bare det å kalle en roman «Menneskekroppen»! Menneskekroppen er sårbar og utsatt, samme hvor veltrent og dispilinert den er. Den melder sine behov, bevarer sine minner, og reagerer iblant umotivert - i alle fall tilsynelatende.
Soldat-stemmer
I romanen møter vi René, pliktoppfyllende sersjant med ansvar for Tropp tre. Vi møter tjue år gamle Ietri, fremdeles ukysset, bortsett da fra kjærtegnene fra sin overbeskyttende mor, og vi møter legen Egitto, som knasker piller og selv velger å bli på post når han kunne fått en velfortjent avløsning. Her er Zampieri, som er eneste kvinne, og slabbedasken Cederna, dyktig militær men selvopptatt, manipulerende, umoden. Alle er de på basen fob Ice, en utsatt og falsk trygghetsboble i ørkenen, der det å bevege seg utenfor innebærer høy risiko for veibomber, bakholdsangrep og snikskyttere.
Kroppens protest
«Menneskekroppen» er en kollektivroman, der vi følger de ulike soldatene, selv om legen Egitto etterhvert blir en bærende stemme og den som i korte kapitler får fortelle i jeg-form. Det er også ham vi blir best kjent med som et menneske med en historie utenfor Hæren.
Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at voldsom død er en ingrediens i romanen, der Paolo Giordano også skildrer den krigen som pågår mellom soldater i samme tropp og kampen som foregår i hver enkelt kropp.
Tankevekkende
Kan man skrive underholdende om krig? Må ikke språk, syntaks og struktur bryte sammen når virkelighetens gru skal dokumenteres? Paolo Giordano skriver både lett og underholdende, intriger og episoder kunne vært tatt ut av en TV-serie.
Språket er muntlig, fint oversatt av Hilde Sophie Plau.
Et eksistensielt mesterverk, skrevet for klassikerstatus, er dette ikke. Men romanen føles ikke overflatisk av den grunn. Paolo Giordano holder frem erfaringer som for mange unge soldater er hverdag, og som - på linje med andre erfaringer - blir en del av det mennesket de skal være og den kroppen de skal bære med seg resten av livet.
