Skriver om døden men ser lyst på litteraturen

Det var knyttet mer spenning enn vanlig til pressekonferansen på Cappelen Damm onsdag formiddag, da Lars Saabye Christensen gikk opp på scenen for å lansere siste bind i «Byens spor»-trilogien:

Ville han avkrefte eller bekrefte inntrykket av at han legger opp som forfatter?

Forlagets direktør for salg og marked, Knut Gørvell, åpnet i moll: Ikke bare peker slagstallene generelt nedover i norsk bokbransje. Forlaget står også i fare for å miste et av sine sikreste kort i enhver bokhøst: en skinnende ny Saabye-roman – til glede for både kritikere og de store leseskarene.

Men forfatteren beholdt mystikken og sa at han med vilje ga vage svar på det spørsmålet. Han hadde ment at han gir seg som forfatter da han skrev det.

Nå er han et annet sted i livet, friskere etter den alvorlige kreftsykdommen han led av mens hans skrev «Skyggeboken».

Og nå sto den litterære kjempen på scenen for å kaste glans over nye generasjoner forfattere.

Selv om «Skyggeboken» handler mye om døden, vendte Lars Saabye Christensen stemningen til dur, da han delte ut sitt eget Saabye-stipend til en av årets debutanter.

Han mimret om da han selv var bokdebutant, en enestående opplevelse i et menneskes liv:

– Man debuterer bare én gang. Allerede på bok nummer to må man spørre seg: Har jeg skrevet dette før, eller enda verre, har jeg skrevet dette bedre før. Man kan da bare forestille seg hvordan det er å skrive bok nummer nitten, som kanskje er siste gang.

Debutantenes venn

Lars Saabye Christensen har alltid vært opptatt av nye forfattere. Det var han som i 1986 fikk innstiftet debutantantologien «Signaler» – det viktigste bidrag til å løfte frem debutanter.

På 60-års dagen sin tok han det et steg videre: Da opprettet han sitt eget Saabye-stipend. I år gikk stipendet til Hilde Stålskjær Osen fra Trondheim for romanen «Vi bare kjører, så ser vi.» Hun er utdannet regissør ved dokumentarlinja på Den danske filmskole og kokk – og altså en gryende forfatter.

Romanen hennes foregår på et lite tettsted langs norskekysten, men Oslo-forfatteren løftet fram storheten nettopp i det:

– Det finnes ikke mindre steder i litteraturen. Alle steder er store nok. På Hilde Stålskjær Osens sted, og i hennes språk, som også er et sted, er plass til mer, mye mer, og jeg gleder meg allerede.

Stålskjær Osen var tydelig rørt. Debutanten fortalte at hun skrev siste del av romanen på prematuravdelingen. Hun har vært opptatt med å passe på barnet sitt siden, og ikke fått skrevet på to år. Men nå mente hun Saabye-stipendet forplikter henne:

– Dette stipendet er som to sterke hender som holder meg nede på stolen for å skrive.