Originalt om amerikansk traume

Det er ikke få amerikanske forfattere som har forsøkt å gripe traumet etter 11. september i skjønnlitteraturen. Jonathan Safran Foers «Ekstremt høyt og utrolig nært» er en bok som sitter i minnet, flere år etter at den kom.

En som tar inn over seg sjokket fra denne dagen på sin helt spesielle måte – med et håp om forsoning – er den irske forfatteren Colum McCann.

Noe av det mest spektakulære jeg har sett, er dokumentarfilmen om den lille franskmannen Philippe Petit som går på line mellom de to tårnene til World Trade Center i New York.

Året er 1974, og det er denne hendelsen forfatter Colum McCann har grepet tak i i sin roman «La kloden spinne».

Mange ulike stemmer

Han er slett ikke hovedpersonen i romanen, den hasardiøse linedanseren, men én av et titalls hovedpersoner og fortellere.

Felles for dem alle er at det skjer noe dramatisk i deres liv denne augustdagen i millionbyen. På snedig vis knyttes livene deres sammen, slik det kan forekomme i den virkelige verden og slik det like gjerne kan forekomme i litteraturen, så sant vi snakker stor litteratur.

Og jeg kan vel si det med det samme: Denne boken, som ble belønnet med National Book Award i 2009 og som er i finaleheatet til IMPAC Foreign Fiction Prize i år, byr på flotte – aldri søkte – sammenhenger, og inneholder noen virkelig nydelige skildringer av vanlige og uvanlige mennesker på en helt vanlig søttitallsdag i USA.

Vi møter horene i Bronx; en mor og en datter som trekker på gata sammen. Vi møter den irske presten, som hjelper horene, men strever med sin Gud, og vi blir kjent med mødrene som gjennom en kontaktannonse i avisen har funnet hverandre og møtes for å fortelle om sine døde sønner – som aldri kom tilbake fra Vietnam.

Her er datteren som mister sin mor denne dagen, og dommeren som idømmer den anholdte Petit en usedvanlig straff for en usedvanlig forteelse.

Det store i det lille

«La kloden spinne» er blitt kalt en «Nine Eleven-bok», en roman som tematiserer terroraksjonen mot tvillingtårnene den 11. september 2001.

Men Colum McCann nevner ikke datoen 11. september med ett ord.

Først på side 385 kommer en hentydning til flyene som enhver leser vil ha i bakhodet, i beskrivelsen av et gammelt fotografi av line-stuntet:

Tårnene blir et bilde på muligheten; til å skape noe vakkert eller til å gjøre noe stygt. McCanns mennesker har alle en storhet i seg og de har denne muligheten til å gjøre livet sitt bedre.

Noen vil kalle det naivt, når forfatteren lar en av personene sine si: «Jeg tror jeg alltid har visst at det er vanskelig å være bare ett menneske. Nøkkelen står i døren, og den kan alltid åpnes.»

Jeg leser McCann som en forfatter som nettopp har åpnet opp for livets dimensjoner, en mann som lar kynikerne være kynikere og holder fast på håpet, mulighetene, forsoningen. Dessuten kan han fortelle historier.

«La kloden spinne» er godt oversatt av Aase Gjerdrum.