NRK Meny
Normal

Kvinne går til lege - mann går på by'n

Den nederlandske reklamemannen Raymond van de Klundert mistet sin 36 år gamle kone i brystkreft. Det er bakgrunnen for tidenes litterære bestselger i Nederland, en nådeløst selvutleverende roman om utroskap, jetsetliv og kreftsykdom.

Bokomslag på "Kvinne går til lege - mann går på by'n"

"Kvinne går til lege - mann går på by'n" er en ufyselig bok å lese. Den er stygg i sin egoistiske nytelse og barnslig i sin selvrettferdighet. Samtidig er den nådeløst avslørende. Jeg liker det ikke, men jeg ser at den virker.

Et liv på solsiden

Carmen og Stijn er lykkelig gift, de er midt i 30-årene og har datteren Luna på tre. Begge driver sine egne reklamefirmaer, de er vakre, rike og vellykkede. Dessuten er de hysterisk opptatt av utseende, Stijn av sex. Han er notorisk utro, med eks-kjærester, kolleger, prostituerte. Og det fortsetter han med etter at Carmen får konstatert langt fremskreden kreft. Hun må fjerne det ene brystet, han lever ut sex-livet med en elskerinne.

Forskjell på sex og kjærlighet

Her blir Stijn for første gang i livet usikker på om han gjør det rette. Utroskap betyr ikke noe så lenge den andre parten ikke får vite om det, tenker han:

"Utroskap betyr ikke en skitt. Det er som å masturbere, bare at det er en kvinnekropp involvert. Et forhold på si er noe helt annet. Da blir knullingen til making love. Det er ikke lenger bare snakk om en kvinnekropp man gjerne stikker pikken sin i, nei, det er plutselig snakk om en kvinne. Det har jeg alltid forsøkt å unngå. Mitt tvangsmessige behov for å være utro rent fysisk var ille nok. Andre kvinner hadde tilgang til alle sider ved meg bortsett fra hjertet. Kroppen og psyken min var kanskje monofob, men hjertet mitt var monogamt. Det tilhørte Carmen. Roos vet at vi aldri hadde hatt et forhold hadde det ikke vært for at Carmen er syk. Men Carmen er syk." (s142)

Selvopplevd

"Kvinne går til legen - mann går på by'n" er Ray Kluuns debutroman, og er etter sigende bygget på hans egen historie. Det gjør det ekstra ubehagelig å lese, ikke minst fordi jeg-fortelleren er villig til å sette seg selv i et så grelt lys. Som en Peer Gynt svikter han sin Solveig, men understreker tydelig at han gjør litt til gjengjeld når det går mot slutten. Jeg får likevel ikke stor sympati med ham. Denne mannen er så selvsentrert at det er sørgelig om han skal være et bilde på den moderne, vestlige vellykkethet. Men så er han kanskje nettopp dét, et avtrykk av et visst miljø, der alle forventer at dagene som kommer kun er til for personlig nytelse. Individet dyrkes, samfunnet rundt har null betydning.

Jeg skal innrømme at det er vanskelig å nærme seg boken med et faglig kritikerblikk, siden jeg blir så personlig provosert av Stijns selvforherligelse og nedlatende holdning overfor vanlige folk (les de mindre vakre). Men denne debutromanen er altså også god:

Detaljert om kreftbehandling

Ray Kluun er konkret og skarpt registrerende i beskrivelsene fra møter med leger og sykehus. Kollisjonen mellom det ubekymrede rikmannslivet og dødens grep blir enorm. Den lett slentrende tonen står i vond kontrast til det alvorlige temaet. Venner og ute-steder beskrives med egne fakta-bokser inne i teksten, et moderne grep som legger til rette for størst mulig tilgjengelighet for enhver leser. Kapitlene innledes med sitater fra musikere og forfattere. Det er en måte å knytte lesere til seg på i et slags fellesskap ("vi som kjenner den samme musikken og liker de samme bøkene, vi er en gjeng").

Tøyer grenser

Jeg liker at det snakkes konkret om døden. Den kan ikke dysses ned. I stedet for å lukke øynene og klamre seg til håpet, planlegger HUN begravelsen, HAN fantaserer om livet etterpå. Å leve med døden så tett innpå seg er nesten uutholdelig. Dét får også boken frem, for Ray Kluun omgås skamløst forventede normer:

"Det går med minst fire flasker rosé per kveld. Og da regner jeg ikke med ettermiddagene. Hver gang jeg kommer ned, sitter det andre mennesker i hagen, i stuen og på kjøkkenet. Og alle spiser med. Sånne dødsleier er superkoslige, men de koster en formue. Først nå skjønner jeg hvor begrepet "dødsdyrt" stammer fra."

Hva er lykke? Hva er kjærlighet? Det er spørsmål man stiller seg under lesningen av Ray Kluuns roman. Den provoserer frem diskusjon og stillingstagen - og blir i så måte en viktig bok.