Journalistene er de nye forfatterne

Lillehammer onsdag. Den som skuet nedover stolsetene i det litt triste konferanserommet på Breiseth hotell på Lillehammer kunne konstatere at alle var der. Åsne Seierstad, Erika Fatland, Ivo de Figureido, Aage Storm Borchgrevink, Arnhild Skre og Anders Sømme Hammer tilhører alle A-laget innenfor det feltet som vi kan kalle narrativ sakprosa - altså bøker som i motsetning til skjønnlitteratur ønsker å skildre faktiske forhold i litterær form.

Flere journalister vil skrive bøker

Det er ikke tilfeldig at mange av disse er journalister. Hilde Østby i Norsk faglitterær forfatterforening kunne fortelle at antallet stipendsøknader fra journalister som vil skrive bøker har økt betraktelig.

Slik har det ikke alltid vært. Åsne Seierstad kunne, i sitt selvgranskende foredrag, fortelle om hvor overrasket hun ble da det som en gang het Cappelen forlag kontaktet henne og spurte om hun ville skrive bok «om Balkan». Hvorfor skulle hun det? Hun var da journalist, ikke forfatter, og hadde jo bare rapportert tre uker fra Kosovo i Dagsrevyen. Men til slutt ga hun etter, og skrev intervjuboken fra Serbia, med tittelen Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia.

Den litterære journalistikken er full av feller

Denne nye utviklingen blir ikke applaudert av alle. Norges første sakprosaprofessor Johan Tønnesson var blant dem som reagerte da journalister som Simen Ekern og Kjetil Østli begynte å vinne Bragepriser i kategorien sakprosa. Var det ikke fagpersonene fra universitetsmiljøene - altså de som virkelig kunne noe - som skulle få disse prisene?

På seminaret var Åsne Seierstad et levende eksempel på at den nye litterære journalistikken inneholder nok av fallgruver. I sitt foredrag nevnte hun noen av de mindre dilemmaene rundt det å skrive om virkelige personer med litterære midler. De store dilemmaene skulle være kjent etter rettsrundene med bokhandleren i Kabul og hans familie.

Den såkalte Karsten Alnæs-debatten, hvor journalist Jon Hustad avslørte at Alnæs i liten grad hadde oppgitt kilder i sitt populærhistoriske verk Historien om Norge, skapte en ny bevissthet i norske forlag om at det å utgi sakprosa medførte lange diskusjoner om hvordan man kunne være etterrettelig uten å drukne leseren i fotnoter.

• LES OGSÅ: Bokhandlerfamilie saksøker Seierstad

Sakprosaens ti bud

Journalist og Per Sivle-biograf Alfred Fidjestøl åpnet dagens program med å nedfelle ti bud for sakprosa. Viktigst av alt var nettopp etterretteligheten. Som eksempel nevnte han hvordan Nordahl Grieg-biograf Gudmund Skjeldal i sitt innledende anslag skildrer en hauk som fløy over bombeflyet Nordahl Grieg satt i.

En dikter kan finne opp hauken. Den litterære sakprosaisten må gå en annen vei. Hvis han ikke kan dokumentere fuglenes faktiske flukt over flyet har han ingen sak, rett og slett.

22. juli er fremtidens store utfordring

Åsne Seierstad avsluttet sitt foredrag med å fortelle om hvordan hun slet med å skrive det bestilte rettssalsdramaet om 22. juli-rettsaken. Etter henne fulgte en debatt mellom tre 22. juli-forfattere.

Erik Møller Solheims bok Med hjertet mot steinen, om den overlevende Adrian Pracon, ble først trukket tilbake, fordi en av de omtalte ungdommenes familie ikke var forespurt på forhånd. Erika Fatland måtte kutte et helt kapittel fordi kildene var rykende uenige om et påstått kjæresteforhold. Aage Storm Borchgrevink publiserte gradert, privat materiale, som avisene ikke ville gå ut med.

• LES OGSÅ: – Slutningene om Breiviks barndom holder ikke mål
• LES OGSÅ: Pracons forlag: – Vi er lei oss

22. juli-saken er blitt den store, litterære utfordringen for en ny generasjon sakprosaforfattere, og slik kommer det til å forbli i mange år fremover.