”Ismannen” handler om en smart gutt fra Drammen, om moren som er eller har vært alvorlig syk og faren hans, som har verdensrekorden i isbading. Og; det er stort sett det for farens del. Det rare ligger altså ikke i at familien bor i Drammen, ei eller i at gutten er smart eller at moren er syk. Det er faren og hans egenskaper som er stikker seg ut: Den offisielle verdensrekorden i isbading i kabinett er for eksempel 125 minutter, får leseren vite. Han har også løpt maraton i 33 kuldegrader – uten klær. Ingen, aller minst medisinere og fysiologer, forstår hvordan Ismannen overlever.
Oppfinnsomt nok?
"Ismannen" er Anders Bortnes tredje bok. Han debuterte med "Et bra band" i 2005 og fulgte opp novellesamlingen "Natt´a der oppe, natt´a der nede" der nede. "Ismannen" er altså underlig nok ved første øyekast; på kanten til det anstrengte i oppfinnsomhetssvingen. Så skjer det som i blant hender i møtet med en bok: Det bagatellartede og sære vokser seg til, blir interessant, til å ta og føle på. Historien blir mot alle odds relevant og har noe å si oss. I dette tilfellet; mest om betydningen av nettopp annerledeshet i en verden som søker det konforme. Annerledeshet og menneskelig omtanke.
Tan den!
Anders Bortne skriver med innlevelse og en underliggende humor og morskap som makter å daske den merkelige historien i bordet foran leseren og si; ta den eller la vær. Med det resultat at leseren, i alle fall jeg, takker ja, mens reservasjonene faller fra.
Enkel mann med ambisjoner
Ismannen er en enkel sjel, det er ikke så mye han kan eller får til utover det å bade i is, oppholde seg avkledd i fryserom osv. Samtidig tåler han ikke å møte døden i jobben. Han kjører ut mat til eldre mennesker; den naturlige døden setter ham helt ut i uker. Han er manisk opptatt av nye rekordfremstøt, lover å slutte men klarer det ikke, noe som fører til problemer overfor kona. Hun har andre prioriteringer. Hennes egen truede helse, for eksempel, faren for at han skal stryke med, ønsket om litt normalitet, slike ting. Gutten, vår forteller, er glad i dem begge. Derfor jobber han hardt med brobygging, tar ansvar og støtter farens prosjekter – når han ikke memorerer avansert faktakunnskap.
Underlig blir bra
Boken om Ismannen slutter aldri å være underlig – eller kanskje forunderlig. Ved hjelp av et språksom er flytende, kortfattet med fine dialoger blir det til slutt en god ting – en opplevelse leseren ikke ville vært foruten. (Jeg begynner å bli nysgjerrig på Kjell Ola Dahls nye også. Den heter "Isbaderen"!)
P.S. En innvending har jeg allikevel til Anders Bortnes tekst: At en skjønnlitterær forfatter ikke skiller mellom ham og han, er trist.
