NRK Meny
Normal

Brennende fortelling

Aina Basso har skrevet en rystende roman om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet.

Aina Basso: Inn i elden
Foto: Samlaget

Kilde: Bok i P2, NRK P2, 28.04.2012

Artikkelen er flere år gammel.

Det er vår i København. Frukttrærne blomstrer, ungjenta Dorothe vil slenge seg i trærne og leke, enda moren forbyr henne å skitne til den dyre kjolen. Kanskje nettopp derfor kjennes lysten så stor? Uskylden og gleden skal snart forsvinne; en godt voksen frier med penger ber om femtenåringens hånd. Familien presser på, og Dorothe ser ingen annen mulighet enn å akseptere. Samtidig, i Finnmark: Nordlyset blafrer over himmelen, minner om krefter som er større enn deg og meg. Elen er såvidt blitt tenåring, hun bor med mor og lillebror, etter at de andre småbrødrene er sendt vekk. Noen far har det aldri vært snakk om. Mor Marja klarer seg uten mannfolk i hverdagen, men har likevel tatt i mot både én og to og fått en hel barneflokk. Kvinner oppsøker henne også, i annet ærend. Marja kjenner urter som kan stille sorg og ord som kan stagge blod.

Svartebok

Aina Basso

To unge kvinner, to ulike skjebner. I en uhyggelig fortelling om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet, fletter Aina Basso sammen livene til den fattige Elen fra Finnmarka og den velstående Dorothe fra København.

Foto: Samlaget

"Inn i elden" er en suggererende ungdomsroman om de uhyggelige hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Vi nærmer oss ilden, skritt for skritt, helt fra første side, der vi får et utdrag fra den opprinnelige "Svarteboka", via jeg-fortellingene til Dorothe og Elen og frem til ilden fortærer både hud og hår.

I tillegg til det opplagt dramatiske temaet er det Aina Bassos virkningsfulle språk som driver historien fremover. Hun er spesielt god på skildringer av følelser, som for eksempel her, når Elen, som så gjerne skulle hatt moren sin for seg selv, omtaler de to første årene av sitt liv uten småbrødre: "No som dei andre brørne mine var vekksende til gardar og skip, lengta eg stadig oftare etter å vere åleine med henne. Berre eg og mor, slik det hadde vore ein gong for lenge sidan, før nokon av brørne kom til. Eit par år eg nesten ikkje hugsa, men heldt i hevd i hjartet, skinande som kråkesølv." (s 46).

Belyser hverandre

Også kompositorisk er Basso god. Hun setter de to unge kvinnenes liv og fortellinger opp mot hverandre. Den ene velstående, fra en storby, lesekyndig. Den andre fra trange kår, utstøtt, men med en annen kunnskap enn den man lærer på skolen. Men det er ikke slik at den ene er bare lykke, den andre bare sorg. Begge to er ofre, hver på sin måte, for makt som blir påtvunget dem utenfra. Og kanskje er det ikke alltid slik at den som har mest penger har mest vett?

Kapittelet om Dorothe, som slutter med at hun går med på å gifte seg med en mann som er dobbelt så gammel som henne selv, følges av et kapittel om Elen der hennes enslige mor sier: (...) hugs det når det ein dag blir din tur til å ta desse vala. For du har eit val. Det er det viktige." (s 49).

At de to skjebnene skal flettes inn i hverandre, kommer ikke som noen overraskelse. Både skikkelsene og fremdriften legges tydelig ut. Men så er det heller ikke forfatterens utfordring av form som gjør denne romanen sterk, det er intensiteten og engasjementet i historien som fortelles.

Bare historie, eller?

Gjennom fortellingene om Dorothe og Elen viser Aina Basso en ubehagelig del av norsk fortid. Hun skildrer vannprøven og torturen kvinnene ble utsatt for, og benytter seg av faktisk materiale fra virkelige hekseforfølgelser. Hun skriver om hvordan det ble umulig å renvaske seg, når noen først hadde anklaget en for trolldom. For oss i dag er dette grotesk lesing, uforståelig, men samtidig er det en historie det er viktig å bl i minnet på. Og som dessverre ikke bare er historisk.

Jeg snakket nylig om politiske ungdomsromaner i forbindelse med Simons Strangers siste utgivelse "Verdensredderne". Dét er samtidshistorie, med eksplisitt kritikk av skjevheten mellom rike og fattige land; mellom de som produserer og de som forbruker.

Utvider vi rammene for hva som er politisk, går det an å se Aina Bassos fortelling som noe mer enn en historisk roman. I land langt borte fra vårt brennes unge kvinner i "ulykker" igangsatt at deres ektemenn; fattigfolk er - som hos Basso - alltid mer utsatt enn overklassen. Makten ligger fremdeles mange steder hos menn.

Uten å bli for didaktisk: Gjennom Aina Bassos roman kan unge lesere se hvordan samfunnet vårt har utviklet seg mot mer rettferdighet, mindre uvitenhet og tross alt - mot større sosial likhet.