Jeg kommer med Trondheims-toget fredag.
Det er i seneste laget. Men jeg når kritikerseminaret med Tomas Espedal. Inne i andre etasje på kulturhuset Banken er det ikke overraskende smekk fullt.
Hans lille, røde nordisk-råd-nominerte bok ”Imot Kunsten” selger godt i bokhandelen. Ikke i bøtter og spann, men det hadde jo heller ikke vært kledelig for en forfatter som i en så stor grad knytter seg til modernismen og avantgardismen i litteraturen.
Men nå er han i ferd med å bryte gjennom overflaten. Publikum i salen går langt ut over den gjengen som vanligvis møter opp på poesifestivaler.
For om forfatteren Espedal snakker om bøker de færreste har hørt om, så er foredragsholderen Espedal elskverdig bergensk og folkelig – og dessuten ulastelig antrukket i hvit skjorte, og med festivalens raffeste solbriller.
Han er den typen forfatter, som trolig kunne skrive under på Solstad-skikkelsen Elias Rukla sitt credo om alltid å ta på seg en nystrøket, hvit skjorte, for å kunne leve i denne tid og under disse betingelsene.
Tema denne dagen er den umulige boken. Boken som bryter alle sjangere. Han langer ut mot det han kaller nåtidslitteraturen – det vil si litteratur som bare holder i øyeblikket. Nåtidslitteraturen er en levende dinosaur – den sluker sine lesere, sier han. Og legger til at dette skal han fra nå av skal slutte å bruke metaforer.
Espedal harselerer på sitt vennlige vis med Anne B. Ragde, som skal ha sagt at at hvis en leser bruker mer en to dager på en bok på 300 sider, så er det en dårlig bok.
Selv bruker han fire år, påstår han, hvis det er en bok som betyr noe for ham, vel og merke.
Det er fortsatt mulig å skrive mesterverk, sier han videre, og undrer seg over at alle norske diktsamlinger av en eller annen grunn skal være tynne lefser på 70 sider.
Og plutselig er det hele over etter en snau halvtime. Ingen i publikum virker som de har fått nok. Ingen har noe å spørre om heller. Det er rett og slett ikke et slikt foredrag. Espedal er en levende kunstopplevelse, og han er ikke mannen som setter problemer under debatt. Han maner til besinnelse, og gir næring til de av oss som ønsker at livet skal være fylt av genuine kunstopplevelser.
En annen forfatter, Arve Kleiva, setter ord på det de fleste føler der og da Man skal ikke nødvendigvis måtte diskutere kunstopplevelser. Det er greit som det var, vi tar det med oss videre ut i den litt kjølig-solfylte Lillehammer-dagen.
.
