En kakofonisk festival

Solen skinte over Lillehammer på festivalens siste dag. Regnet som var meldt viste seg å være dikt og forbannet løgn. De mange litterære arrangementene derimot, har praktisk talt haglet over publikum disse dagene.

Med tre, fire parallelle arrangementer samtidig handler livet på litteraturfestivalen mest av alt om å innse at man vil gå glipp av det aller meste som foregår.

Før jeg kom på fredag hadde Dag Solstad snakket om Kierkegaard. Det hadde vært et foredrag om romanen ”Elskede sputnik” av Haruki Murakami. Harald Eia og Thomas Hylland Eriksen hadde diskutert natur versus kultur. I løpet av fredagen leste Kjersti Annesdatter Skomsvold til musikk, mens jeg var på kritikerseminar. Senere på dagen talte Hanne Nabintu Herland, mens jeg var på Stampesletta og så det norske forfatterlandslaget tape knepent mot Tyskland.

Mange av disse arrangementene blir arrangert av andre medier og institusjoner som ønsker å profilere seg selv innenfor rammen av litteraturfestivalen.

Dette litt desentraliserte og outsourcete måten å programmere festival på gjør at Lillehammer Litteraturfestival minner meg om den følelsen jeg kan få når jeg surfer rundt på internett. Det er så mange stemmer i et ikke-hierarkisk system. Festivalen framstår som kakofonisk.

Men så kan man jo spørre som Knausgård gjør i en annen sammenheng.

Er det så farlig?

Og apropos Knausgård:

Den store Knausgård-debatten var det Klassekampen som tok seg av fredag kveld. I panelet satt to svensker og en nordmann. Den svenske litteraturprofessoren Arne Melberg mente at Knausgårds eksil i Sverige var helt avgjørende for at Min Kamp-prosjektet ble til.

Klassekampens Tom Egil Hverven var opptatt av å vise hvor gjennomarbeidet og rik på fortolkningsmuligheter starten på "Min Kamp 1" er.

Den siste debattanten, svenske Stig Larsson, fortalte om hvordan han hadde slukt hele ”Min kamp 2” i et jafs fra ti på formiddagen til tre om natten. Lørdag sto Larssons essay om Knausgård på trykk i Klassekampen.

Dette må være noe av det beste som er skrevet om Knausgård så langt, fordi Larsson griper fatt i det paradoksale i at vi kan bli så revet med av en roman som er så tilsynelatende flatt skrevet. Åpningen av bind 2 kunne ikke vært mer forskjellig fra den poetiske setningen som åpner bind 1: ”29. juli 2008. Sommeren har vært lang, og den er ennå ikke over”.

Stig Larsson mener Knausgård har vist at det finnes en annen vei for litteraturen som ikke handler om hyperkonsentrasjon av mening, fortetning og finslipte setninger. I samme lørdagsutgave av Klassekampen er Tom Egil Hverven inne på det samme når han sier at ”Knausgårds roman-ideologiske veivalg, ut av Askildsen-folden, over i en ”dårligere” måte å skrive på, er et mer interessant spor å følge om man vil knekke ”Knausgård-koden”.

Å forsøke å knekke Knausgård-koden handler om å velge blant ulike lesemåter, og argumentere for hvorfor en tolkning av verket er mer relevant enn andre.

Hvordan knekker man så festivalkoden? En litteraturfestival kan med fordel tenke litt på samme måte. Man må presentere et program som indirekte framstår som en klar melding ut til publikum: Dette er det vi mener er det beste i norsk og internasjonal litteratur akkurat nå.