Kanskje er de litt for like. Kanskje skulle jeg lest dem med lenger mellomrom. Inntrykket etter å ha lest den siste av de ti novellene i samlingen «En ungdomsvenninne» er at dette ikke er Munro på sitt aller beste. Kunnskapen om at fem av novellene er oversatt og utgitt på norsk før, underbygger synspunktet: Halvparten av novellene fra 1990 er allerede veid og funnet gode nok, de andre ble forkastet. Inntil nå, når hun har fått nobelprisen i litteratur og det meste som ikke allerede er tilgjengelig på norsk sikkert vil bli oversatt, litt etter litt.
Gjenkjennelig
Jeg mener absolutt ikke at samlingen i sin helhet ikke burde vært utgitt. Tittelnovellen er et høydepunkt i forfatterskapet, det sammere er den foruroligende novellen «Meneseteung». Alice Munro går utenpå de fleste av verdens novellefortattere også når hun ikke er på topp, og fortellingene er nydelig oversatt av Ragnhild Eikli og Hilde Rød-Larsen.
Men lest rett etter hverandre blir formgrepene i fortellingene, der vi lokkes inn i noens liv via en gjenfortelling fra en mellommann eller kvinne, mindre originale. Forfatteren gjentar seg selv, på godt og vondt.
Livet selv
Utroskap er et tema i flesteparten novellene. Overordnet kanskje også et begjær etter noe annet, en lengsel etter frihet og fare. Følelsen jeg sitter igjen med etter hver fortelling er en mild sorg over forspilt liv, eller et liv som ble så helt annerledes enn det hovedpersonen hadde drømt om. Hun er gjerne i femtiårene og ser tilbake på livet sitt, eller - som nevnt - får andres liv gjenfortalt av felles venner eller fjernere bekjentskaper.
I motsetning til novellister flest, beskriver Munro nettopp et helt liv, gjerne ut fra én nøkkelscene, men hun kan helt ubesværet hoppe tretti år frem eller tilbake i tid uten at intensiteten og tilstedeværelsen i fortellingen forsvinner. Møter med barndomsvenner og utveksling av minner løfter frem skjellsettende hendelser og tragiske skjebner.
Ofte rulles sannheten opp litt etter litt. Noen vet mer enn andre. I novellen «Annerledes» kan det for eksempel høres sånn ut, alt beskrevet i en parantes:
Detaljenes betydning
Eierskap til detaljene, det er Munros varemerke. Se bare på beskrivelsen av eggesmørbrødene i scenen fra aborten. Lukt er kanskje den sansen som mest av alt setter i gang minner hos oss mennesker og kan kaste oss tilbake i tid og rom. Det vet selvfølgelig Alice Munro; hun er en forfatter som rett og slett vet mye om den menneskelige psyken, og som viser frem, beskriver, fremfor å legge ut om koblinger og underbevisste tråder.
Alle disse dagene...
Vanlige kvinners liv, hverdagen som sikkert og uten nåde modererer de store drømmene, er Munros hovedanliggende. Tiden hun beskriver er gjerne 50-, 60- og 70-årene, en periode der livsvilkårene for den nordamerikanske kvinnen endret seg kraftig. Perioden samsvarer med Munros egne avgjørende år, de årene hun foretok sine avgjørende valg, skriver litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen i et innsiktsfullt etterord. Han fremholder nettopp spennet mellom hovedpersonenes ambisjoner og deres kompromisser som en nøkkel til Munros mesterskap.
Årevis etter at jeg har lest en av Munros noveller, kan en stemning eller et ansikt fra den korte historien dukke frem. Dét er også noe av Munros storhet; hun levendegjør mennesker og gir dem valg vi selv kunne tatt eller bli utsatt for, enten vi nå er kvinne eller mann.
"En ungdomsvenninne" er utgitt i Gyldendal nye serie av moderne klassikere. Skal man først velge en moderne klassiker, kunne man ikke valgt en bedre forfatter enn Alice Munro.
